12. mars 2021
Viktig dom om skatteamnesti
Høyesterett avsa 4. mars 2021 en viktig dom om rekkevidden av skatteamnesti.
Dersom skattyter gir uriktige eller ufullstendige opplysninger til skattemyndighetene, risikerer skattyter å få tilleggsskatt. Etter skatteforvaltningsloven skal tilleggsskatt ikke ilegges dersom skattyter frivillig retter eller utfyller opplysninger som er gitt slik at det fastsettes riktig skatt. Dette forutsetter at rettingen ikke er fremkalt ved kontrolltiltak fra skattemyndighetene. Ordningen gjelder både skatt og merverdiavgift.
Ordningen med frivilling retting er også omtalt som skatteamnesti.
Samfunnet anses tjent med at skjult inntekt og formue oppgis til beskatning og reglene om amnesti er ment å bidra til dette. Formålet oppnås best dersom skattyter kan be om frivillig retting uten å frykte straffeforfølgning.
Fritak for straff ved frivillig retting følger ikke av loven, men langvarig praksis og er formelt hjemlet i reglene om straffutmålingsutsettelse.
Høyesterett har tidligere lagt til grunn at det i straffesaker skal tas hensyn til at den tiltalte oppfyller vilkårene for skatteamnesti. I en dom fra 2012 la Høyesterett særlig vekt på skatteamnestiets effektivitet. I den saken ble det gitt straffutmålingsutsettelse for de forhold som var omfattet av amnestiordningen.
I dommen fra 4. mars i år vurderte Høyesterett om den strafferettslige virkningen av skatteamnesti også omfattet andre lovbrudd enn skatte- og avgiftsunndragelser. Tiltalen i saken gjaldt skattesvik, overtredelse av regnskapsreglene og utferdigelse av uriktige dokumenter. Tingretten og lagmannsretten la til grunn at amnestiordningen måtte få betydning for straffeutmålingen for den delen som gjaldt skattesvik, men ikke de øvrige postene.
Høyesteretts flertall konkluderte med at skatteamnesti som det klare utgangspunktet bare skal tillegges virkning ved valg av strafferettslig reaksjon for skattyters eget skattesvik. Amnestiordningen fikk derfor ingen betydning for de øvrige tiltalepunktene. Noe av begrunnelsen var at de ulike straffebudene beskyttet ulike interesser.
Mindretallet på 2 dommere vurderte spørsmålet annerledes og konkluderte med at ordningen med skatteamnesti i forbindelse med frivillig retting måtte omfatte alle tiltalepostene i saken. Mindretallet la til grunn at det det «neppe [kunne være] tvilsomt at det eneste formålet med de tilknyttede handlingene var å gjøre skattesviket mulig.»
Et sentralt moment for mindretallet var at skatteamnestiordningen har skapt en forventning om at den som melder seg frivillig ikke vil få straff.
Etter dommen må det anses avklart at skatteamnestiet har en betinget virkning. Selv om man ønsker å frivillig rette opp tidligere feil, må det vurderes om det er risiko for straff som følge av andre lovbrudd, i praksis særlig overtredelse av regnskapslovgivningen. I det praktiske liv, ville utvilsomt mindretallets syn gitt mer forutsigbarhet. Tiden vil vise om det blir færre som frivillig retter opp feil som følge av risiko for straffesanksjonering av særlig regnskapslovgivningen.
Forfatter
