VAREMERKET NEYMAR KJENT UGYLDIG I EU

Den brasilianske fotballspilleren Neymar har måttet kjempe en lang kamp for å få kjent varemerket «Neymar» ugyldig i EU-området. Kravet om ugyldighet var begrunnet med at merket var registrert i ond tro.

IT & Media

Idrettens superstjerner

Neymar Da Silva Santos Junior er verdens tredje best betalte idrettsutøver, kun forbigått av fotball-«kollegaene» Messi og Ronaldo. Omtrent en tredjedel av Neymars inntekter kommer fra sponsorer. Merkevaren Neymar har en betydelig verdi, og kan omsettes på mange flere områder enn fotballbanen.

Neymar har imidlertid måtte kjempe en lang rettskamp i EU-systemet om retten til varemerket NEYMAR. Problemet oppstod da en annen person enn han selv registrerte varemerket for hele EU-området i 2012.

 

Merkevare – varemerke

Med uttrykket merkevare menes gjerne de assosiasjoner som oppstår når publikum blir eksponert for merket. Slike assosiasjoner opparbeides gjennom langsiktige investeringer, oftest i form av kvalitetsprodukter eller intensiv markedsføring.

For Neymars tilfelle, har denne verdien først og fremst oppstått som et resultat av den innsatsen han har lagt ned på fotballbanen. Mange virksomheter ønsker nå at sine varer og tjenester assosieres med superstjernen.

Et varemerke er ethvert tegn som er egnet til å skille en virksomhets varer eller tjenester fra andres. Retten til et varemerke kan oppnås ved registrering hos de nasjonale varemerkekontorene (i Norge: Patentstyret), eller for hele EU-området ved EUs immaterialrettskontor.

Når varemerket har blitt registrert kan innehaveren å nekte andre næringsdrivende å benytte varemerket for lignende varer og tjenester som varemerket er registrert for. Varemerkeretten kan også fritt omsettes.

 

Åpent for misbruk?

Skillet mellom et varemerke og en merkevare kan oppsummeres slik: et varemerke kan du kjøpe deg til, en merkevare må du gjøre deg fortjent til.

Denne nyansen er det dessverre enkelte som forsøker å utnytte, slik som da portugisiske Mr. Carlos Moreira søkte om å registrere varemerket NEYMAR for hele EU-området i 2012.

 

Regelen om «ond tro»

Varemerkelovgivningen har heldigvis enkelte mekanismer som skal hindre slikt misbruk. I februar 2017 krevde Neymar derfor at varemerkeregistreringen skulle kjennes ugyldig basert på at Mr. Moreira hadde vært i «ond tro» da han søkte om varemerkeregistreringen.

En lignende regel finnes i den norske varemerkeloven § 16 b, hvor søknader innlevert «i strid med god forretningsskikk» kan kjennes ugyldig om de øvrige vilkårene er oppfylt. Lovgiver har presisert at «god forretningsskikk» må forstås i samsvar med EU-systemets praksis knyttet til «ond tro», slik at de europeiske avgjørelsene også får betydning for forståelsen av norsk rett.

Tilsvarende vilkår om «ond tro» anvendes også av Domeneklagenemnda i tvister om hvem som har retten til et internettdomene, og vurderingene fra slike saker kan også kaste lys over varemerketvistene.

 

Hvordan beviser man «ond tro»?

Å skulle føre bevis for søkerens hensikt kan være utfordrende. Søkerens hensikt er en subjektiv faktor, men må fastlegges med referanser til objektive forhold. EU-Domstolen har etablert at det må foretas en helhetsvurdering, hvor det tas hensyn til alle relevante forhold i saken.[1]

Mr. Moreira anførte forgjeves at han ikke var i ond tro ved innleveringen av varemerkesøknaden, og at han utelukkende søkte om å beskyttelse for NEYMAR grunnet ordets fonetiske kvaliteter. Han viste særlig til at Neymar ikke spilte fotball i Europa på dette tidspunktet, og at han derfor ikke kunne kjenne til fotballspilleren.

Neymars advokater møtte disse anførslene med en stor mengde presseartikler som omtalte Neymar som en særdeles talentfull fotballspiller da han spilte i Brasil, datert før søknadstidspunktet. Etter EU-Rettens vurdering av bevisene, kom de frem til at Neymar hadde et internasjonalt rykte allerede på søknadstidspunktet.

I tillegg viste det seg at Søkeren, på samme dag som han søkte om varemerket NEYMAR, også hadde søkt om varemerkebeskyttelse for IKER CASILLAS (som var keeper for Real Madrid og Spania på søknadstidspunktet). Etter EU-Rettens vurdering tydet dette på at søkeren hadde god kunnskap om fotballverdenen.

Disse to forholdene var tilstrekkelig for å sannsynliggjøre at Mr. Moreira var i «ond tro» på søknadsdagen. Søkerens hensikt ble altså konstatert som en følge av det ble sannsynliggjort at han hadde søkt om varemerket med hensikt om å skape en assosiasjon til fotballspilleren Neymar.

 

Ta kontroll i egen virksomhet

I Neymar-tvisten var det nokså spesielle forhold: Pressedekningen av Neymar var massiv helt fra han var en tenåring i Brasil, og det faktum at søkeren også hadde søkt om enerett til en annen fotballspillers navn, på samme dag, etterlot liten tvil om hans hensikter.

De fleste innehavere av merkevarer vil neppe være så heldig at de har slike objektive holdepunkter å vise til dersom noen andre skulle søke å registrere deres kjennetegn som varemerker.

For å unngå å havne i slike tvister hvor man må føre bevis for den andre parts hensikter, anbefaler vi alle å søke varemerkebeskyttelse for virksomhetens varemerker, slik at man ikke senere kommer i en situasjon hvor man må argumentere for en annen parts «onde tro». Varemerker får vern allerede fra søknadsdagen, og ved å foreta den beskjedne investeringen en varemerkeregistrering innebærer kan virksomheten spares for mange kostnader senere. Slike registreringer vil dessuten i seg selv øke verdien av virksomheten.

***

EU-Rettens avgjørelse er av avsagt 16. mai 2019 og er således ikke rettskraftig.

[1] C-529/07 Lindt

Artikkelen er publisert på Hegnar.no.

 

Illustrasjoner:

https://pixabay.com/no/photos/pedro-fotball-tall-menn-189846/

https://pixabay.com/no/photos/fotball-spiller-feltet-stadion-1859046/

Forfatter

Christoffer Johnsen

  • advokatfullmektig