23. november 2020
Utløsning av brysomme aksjonærer
Aksjeselskaper med få aksjonærer er sårbare for konflikter mellom aksjonærene. Et anstrengt samarbeidsklima kan ha katastrofale konsekvenser for driften av selskapet. Blir klimaet tilstrekkelig surt og problemene tilstrekkelig store, kan selskapet imidlertid ha krav på å kvitte seg med aksjonæren gjennom reglene om utløsning.
Aksjonærkonflikter eller pliktforsømmelse
Uenighet og konflikter mellom eierne i et aksjeselskap er en vanlig kilde til utfordringer. Særlig for selskaper med få aksjonærer, kan slike konflikter føre til at viktige beslutninger om forretningsutvikling eller finansiering av driften utstår eller forblir uavklarte grunnet fastlåste fronter mellom aksjonærene.
En beslektet variant er at det ikke er konflikten i seg selv som er den største utfordringen, men heller den ene aksjonærens brudd på sine plikter overfor selskapet eller aksjonærfellesskapet. Som eksempler kan tenkes at aksjonæren gjentatt eller grovt bryter med konkurranseforbud eller finansielle forpliktelser overfor selskapet.
Den brysomme aksjonæren kan (i noen tilfeller) utløses
I begge disse typetilfellene åpner aksjeloven § 4-25 for at selskapet kan kreve den brysomme aksjonæren utløst, hvilket innebærer at han ved tvang fratas sine aksjer i selskapet. Vilkårene for slik utløsning er imidlertid strenge, og det skal vanligvis mer til enn at aksjonæren benytter sine ordinære aksjonærrettigheter til å blokkere løsninger som flertallet anser ønskelige eller nødvendige.
Eksemplene vi finner i rettspraksis er også illustrerende for at terskelen for utløsning er relativt høy.
Et par praktiske eksempler
I en dom fra 2008 godtok Borgarting lagmannsrett et krav om utløsning. Forholdet var i korthet at en av aksjonærene i et IT-selskap blant annet hadde endret kontonummer for selskapets momsrefusjon, slik at pengene heller gikk til hans eget holdingselskap, samtidig som han hadde benyttet selskapets firmakort til private formål. Lagmannsretten fant at både pliktbruddet og det vanskelige samarbeidsforholdet som hadde oppstått deretter hver for seg var tilstrekkelig til å begrunne utløsning.
Et annet eksempel på at retten fant grunnlag for utløsning finner vi i en sak fra samme domstol fra 2015. Saken gjaldt en gründerbedrift hvor oppfinneren av produktet var aksjonær, styremedlem og daglig leder. Etter hvert utviklet forholdet mellom aksjonærene seg til det retten betegner som «krigslignende tilstander». Retten fant at oppfinneren måtte bære hovedansvaret for konflikten som var oppstått, blant annet fordi han ved flere anledninger hadde opptrådt truende og sjikanerende overfor de øvrige involverte.
Gjennomføring av utløsningen
Veien frem til utløsning kan være lang, og første spark på ballen er at selskapets generalforsamling, etter forslag fra styret, beslutter at den brysomme aksjonæren skal kreves utløst. Dersom aksjonæren aksepterer beslutningen, kan man på avtalegrunnlag gjennomføre utløsningen uten videre formell prosess.
Det ligger imidlertid i sakens natur at den brysomme aksjonæren sjelden vil akseptere at han skal utløses. I så tilfelle må selskapet stevne aksjonæren for tingretten og kreve dom for utløsning. Generalforsamlingens beslutning er altså ikke tilstrekkelig til å gjennomføre utløsning mot den brysomme aksjonærens vilje.
Den brysomme aksjonæren skal ha betalt
Selv om den aktuelle aksjonæren er aldri så brysom, har han rett på betaling for de aksjene som fratas ham. Dette beløpet kalles utløsningssummen.
I tilfeller hvor saken går til retten vil selskapet gjerne samtidig kreve dom for størrelsen på utløsningssummen. Det heter seg i loven at aksjene skal prises etter sin «virkelige verdi». Begrepet er tilforlatelig, men har i praksis innbudt til omfattende diskusjoner rundt hvilke prinsipper som nærmere bestemt skal legges til grunn. Eksempelvis kan det være vanskelig å finne interessenter til en
minoritetsaksjepost i et lite selskap, hvilket kan tilsi at aksjene prises etter en beregning av deres forholdsmessige andel av de underliggende verdiene i selskapet, i stedet for en antatt markedsverdi.
To alternative metoder
Dersom selskapet oppnår avtale eller dom for utløsning, kan det enten velge å kjøpe aksjene selv, eller det kan slette aksjene og nedsette aksjekapitalen tilsvarende. Begge metoder stiller krav til selskapets økonomiske stilling, og de nærmere reglene er litt tekniske.
Kortversjonen er imidlertid at selskapet i begge tilfeller må ha tilbake et positivt nettobeløp som gir dekning for selskapets bundne egenkapital (i hovedsak aksjekapitalen) etter det har utbetalt utløsningssummen. Dette kravet vil være enklere å oppfylle ved sletting enn ved kjøp av aksjene, både på grunn av de nærmere reglene om selskapets innehav av egne aksjer, og på grunn av at selskapets bundne egenkapital vil bli lavere dersom aksjene slettes og egenkapitalen settes ned.
Styret vil i begge tilfeller måtte påse at det generelle kravet til forsvarlig egenkapital og likviditet er oppfylt også etter utløsningen.
Praktiske vanskeligheter
I et selskap hvor en aksjonærkonflikt har kommet så langt at det er grunnlag for utløsning, vil den økonomiske situasjonen ofte være anstrengt. Før selskapet setter i gang en utløsningsprosess, er det derfor viktig at man vurderer om det er sannsynlig at selskapet på tidspunktet for gjennomføring av en eventuell utløsningsdom vil være økonomisk i stand til å bære utløsningen. Slik økonomisk evne er ikke noe vilkår for å få utløsningsdom, men naturligvis en viktig forutsetning for å komme helt i mål.
En praktisk løsning i disse tilfellene kan være at selskapet undersøker om de gjenværende aksjonærene vil være villige til å delta i en emisjon til finansiering av utløsningen, eller i andre finansieringstiltak som styrker egenkapitalen.
Tillegg om de ekstra brysomme
Man kan se for seg at selskapet får dom på utløsning av den brysomme aksjonæren, og har aksjonærer som er villige til å delta i en emisjon, men likevel møter en hindring ved at den brysomme aksjonæren stemmer mot emisjonsbeslutningen på generalforsamling.
Høyesterett har i en relativt fersk dom fra oktober i år fastslått at det påligger aksjonærene en generell plikt til å opptre lojalt overfor selskapet og de øvrige aksjonærene. Grensene for denne plikten er ikke klart definerte, men etter undertegnedes vurdering vil den brysomme aksjonæren måtte kunne pålegges å medvirke til emisjonsbeslutningen i kraft av denne lojalitetsplikten. Alternativet ville være at selv selskaper med villige investorer og god tilgang på kapital i praksis ville være helt avskåret fra å kreve utløsning av aksjonærer dersom det per tidspunktet for utløsningssaken har utilstrekkelige frie midler.
Når selskapets rett og aksjonærens motsvarende plikt til å la seg utløse er fastslått ved dom, ville det innebære en uakseptabel uthuling av utløsningsinstituttet om den brysomme aksjonæren skulle kunne avskjære utløsningen ved å stoppe en emisjonsbeslutning.
Skulle man ha med en slik ekstra brysom aksjonær å gjøre, blir løsningen antakelig at selskapet innhenter midlertidig forføyning eller dom for aksjonærens medvirkningsplikt, avhengig av hastegraden i det enkelte tilfellet.
Forfatter
