5. oktober 2020
Styremedlemmers erstatningsansvar
Året hittil har vært økonomisk betydelig mer utfordrende for mange bransjer og bedrifter enn hva man har opplevd på lenge. I et tid hvor mange bedrifter sliter med å holde seg flytende, faller én av mange krevende oppgaver på det enkelte selskaps styre, som er satt til å forestå den overordnede forvaltning og kontroll av selskapet.
En fersk dom fra Agder lagmannsrett illustrerer at styret risikerer å pådra seg erstatningsansvar – også overfor bedriftens avtalemotparter om det ikke ivaretar sine plikter godt nok.
Artikkelen er publisert på Finansavisen.
Styrets kontroll
Styret i et aksjeselskap skal føre løpende kontroll med at selskapet har en egenkapital og likviditet som er forsvarlig ut fra den virksomheten som drives. Etter aksjeloven § 3-5 skal styret foreslå tiltak for å bedre selskapets økonomiske stilling der det er nødvendig. I ytterste konsekvens plikter styremedlemmene å foreslå selskapet oppløst eller begjære oppbud, der videre drift ikke lar seg gjøre.
Styrets plikter er i prinsippet enkle, men kan i praksis være vanskelige å etterleve. Det finnes ingen objektiv målestokk for hva som utgjør forsvarlig egenkapital for den enkelte bedrift, og enhver vurdering av hvorvidt selskapet kan drives forsvarlig videre bærer nødvendigvis et visst preg av å spå i fremtiden.
Personlig ansvar
Det kan dermed virke forstemmende for det enkelte styremedlem at aksjeloven åpner for at den avtalemotpart som er påført et tap som følge av sviktende økonomi i selskapet, under visse forutsetninger kan fremme erstatningskrav mot styremedlemmene personlig. Typisk vil situasjonen være at et selskap har gått konkurs slik at dets kreditorer har tapt sine krav helt eller delvis, og at kreditorene mener at styret burde avverget eller begrenset deres tap ved å varsle om den anstrengte økonomien tidligere.
Det er innsatsen som er avgjørende
Loven tar imidlertid konsekvensen av den tidvis vanskelige oppgaven som er lagt til styret. Erstatningsansvaret er nemlig forbeholdt de tilfeller hvor tapet som kreves erstattet er en følge av et styremedlems forsettlige eller uaktsomme opptreden. Enkelt sagt vil et styremedlem som oppfyller de plikter som påligger ham etter loven, og ellers opptrer alminnelig aktsomt, ikke kunne avkreves erstatning selv om det skulle gå aldri så galt med selskapet.
En slik norm er imidlertid til liten veiledning i det enkelte tilfellet, hvor styremedlemmet gjerne vil bli stilt overfor en situasjonen hvor selskapets interesse i fortsatt drift – for eksempel i form av inngåelse av nye kontrakter – kommer på kant med kreditorenes interesse i å ikke inngå avtaler med et selskap med usikker økonomisk fremtid.
Strategisk spillerom
Til nærmere veiledning for vurderingen av styremedlemmers opptreden, oppstilte Høyesterett i 2017 noen kriterier i vurderingen av om ledelsen (i den konkrete dommen daglig leder) har opptrådt erstatningsbetingende.
Høyesterett tok utgangspunkt i at de kryssende interessene til selskapet og avtalemotparten, må medføre at det ikke gjelder noe én-til-én-forhold mellom plikten selskapet som sådan har til å varsle sine avtalemotparter om vanskelig økonomi på den ene siden, og ledelsens personlige ansvar på den andre.
Høyesterett uttalte at ledelsen måtte innrømmes et strategisk spillerom for å forsøke å redde virksomheten «i det stille». Videre måtte ledelsen kunne la være å varsle avtalemotparter så lenge den på betryggende grunnlag bygget på at selskapet fortsatt var solvent. Endelig måtte ledelsen kunne utsette varslingen selv om selskapet var solvent, så lenge det forelå «et realistisk håp om å kunne redde selskapet fra konkurs».
Saken fra Agder lagmannsrett
I en fersk dom fra 17. september i år tok Agder lagmannsrett stilling til et krav om erstatning for brudd på ledelsens varslingsplikt overfor avtalemotpart.
Saksforholdet var i korthet at en entreprenørbedrift hadde inngått avtaler med to underentreprenører om leveranser til forskjellige prosjekter i 2015 og 2016. Underentreprenørene leverte sine ytelser, fikk ikke betalt, og tapte sine krav mot entreprenørbedriften da denne gikk konkurs i 2017. Ved borevisors gjennomgang viste det seg at selskapet hadde hatt sviktende økonomi i flere år før avtaleinngåelsen med underentreprenørene.
På dette grunnlaget tok underentreprenørene ut søksmål mot styremedlemmene personlig, med krav om betaling av vederlagskravene de hadde hatt mot selskapet. Kravene lød på henholdsvis om lag 1 700 000 og 750 000 kroner.
Lagmannsretten ila erstatningsansvar
Etter en gjennomgang av borevisors rapporter og bevisførselen for øvrig, konkluderte lagmannsretten med at entreprenørbedriften var illikvid fra januar 2014, og insuffisient og dermed insolvent senest medio 2015. Selskapet ble altså insolvent samme år som den første kontrakten med underentreprenørene ble inngått.
Styremedlemmene anførte at de hadde gjort det som kunne forventes av dem, blant annet gjennom samtaler med selskapets revisor, men ble ikke hørt med dette.
Etter lagmannsrettens vurdering hadde ikke styret hatt forsvarlig grunnlag for sine vurderinger av selskapets solvens. Blant annet viste lagmannsretten til at verdiene som var oppgitt i selskapets regnskap langt oversteg reell verdi, at styret hadde en selvstendig plikt til å kontrollere regnskapene og økonomien for øvrig, og at den reelle situasjonen ikke levnet noe realistisk håp om å redde selskapet.
Burde ha varslet avtalemotpartene
Lagmannsretten konkluderte med at styret senest i begynnelsen av 2016 burde varslet underentreprenørene om den prekære økonomiske situasjonen i selskapet. Ettersom et slikt varsel ville medført at underentreprenørene kunne stoppet sine leveranser til selskapet, og dermed unngått det alt vesentlige av tapet, ble styremedlemmene holdt personlig ansvarlig for en tilsvarende del av tapet.
Styremedlemmene ble også holdt ansvarlig for underentreprenørenes advokatkostnader for tingrett og lagmannsrett med til sammen 1 400 000 kroner, og for lagmannsrettens utlegg til fagkyndige meddommere.
Ankefristen er ikke utløpt, og dommen er ikke rettskraftig. Agder lagmannsrett opplyser imidlertid at dommen foreløpig ikke er anket.
Kort oppsummert
Dommen illustrerer at det som styremedlem er viktig å holde seg orientert om den faktiske økonomiske situasjonen selskapet befinner seg i. Særlig er det viktig at styremedlemmene følger nøye med på situasjonen der man får konkrete indikasjoner på at økonomien er på vei nedover, slik at selskapet ikke tenderer mot insolvens uten at styret har fått det med seg.
Et eksempel som antakelig er praktisk nå om dagen, kan være at et selskap opplever omsetningssvikt, og at det er usikkerhet knyttet til hvorvidt driften kan fortsette, eventuelt med offentlige tilskudd. For styremedlemmer som sitter med ansvaret for denne typen små eller store bedrifter, er det i dag ekstra viktig å følge godt med.
Forfatter
