2. mars 2020
Ny lov skal styrke den norske kunnskapsøkonomien
Denne uken vedtok Stortinget forslaget om lov om vern av forretningshemmeligheter. Den nye loven skal verne om norske bedrifters investeringer i forretningshemmeligheter. Dette vil hjelpe å sikre at verdiene som skapes i den norske kunnskapsøkonomien forblir bedriftens konkurransefortrinn. Den nye loven stiller imidlertid tydeligere forventninger til bedrifter som vil påberope seg dette vernet.
Hvorfor vern av forretningshemmeligheter?
Produktivitetsveksten i norsk økonomi er avtagende. Allerede i 2016 varslet Produktivitetskommisjonen at norsk økonomi stod ved et vendepunkt; ny vekst må primært skapes i nye næringer – det norske næringslivet må omstilles fra en ressursøkonomi til en kunnskapsøkonomi.
Kunnskapsøkonomien kjennetegnes av at bedriftens konkurransefortrinn ligger i løsninger, fremfor mer tradisjonelle ressurser. Vinnerne i den nye økonomien vil bli de som klarer å utvikle nye næringer, eller å øke produktiviteten ved å introdusere nye løsninger på gamle problemer.
Å opparbeide seg et konkurransefortrinn forutsetter en innovativ innsats fra bedriften, og er gjerne forbundet med mye prøving og feiling – uten noen garanti for at resultatet vil bli lønnsomt.
For å fremme investeringer i slik innovativ satsning, har det i lovverket blitt utviklet ulike mekanismer som skal sikre at bedriften nyter godt av konkurransefordelene som kan oppnås. En tidsbegrenset enerett til å utnytte oppfinnelser (patent), er et slik eksempel.
De fleste norske bedrifter driver imidlertid ikke med utvikling av patenterbare oppfinnelser. Dette er ikke ensbetydende med at det ikke foregår innovasjon i den gjennomsnittlige norske bedriften, eller at slik innovasjon ikke kan være av vesentlig verdi for bedriften. Eksempler på slik innovasjon kan være måter å ta i bruk ny teknologi, produksjonsmetoder, arbeidsflyter, tekniske modifikasjoner og annen know-how som er opparbeidet gjennom mange års erfaring.
Lov om vern av forretningshemmeligheter er ment for å sikre at også slike innovasjoner er vernet mot rettstridig utnyttelse fra bedriftens konkurrenter.
Bakgrunn
Vern av forretningshemmeligheter har lenge eksistert i norsk rett, men har tidligere vært oppdelt i markedsføringslov og straffelov. Den nye loven vil erstatte dagens oppdelte regulering, og dermed gjøre det enklere for norsk næringsliv å orientere seg om hvilke rettigheter bedriften har til sine bedriftshemmeligheter.
Initiativet kommer fra EU. Samtidig som den nye loven ble vedtatt, samtykket også Stortinget til at EU-direktiv 2016/943 (forretningshemmelighetsdirektivet) ble innlemmet i EØS-avtalen. Den nye loven gjennomfører dette felleseuropeiske direktivet i norsk rett.
At vi nå har fått likelydende regulering for vern av forretningshemmeligheter i Norge som i EU, medfører at norske bedrifter også kan påberope seg samme minimumsbeskyttelse i hele det indre marked. Dette vil gi norske bedriftseiere større trygghet ved utveksling av opparbeidede kunnskaper og know-how over landegrensene.
For bedrifter som allerede utveksler slik informasjon med samarbeidspartnere i EU, bør den nye loven allerede nå – før den har trådt i kraft i Norge – legge føringer på hvordan bedriften innretter sin håndtering av bedriftshemmeligheter.
Hva er vernet?
I den nye lovens § 2, er forretningshemmeligheter definert som opplysninger som er hemmelige, og som har kommersiell verdi fordi de er hemmelige. I tillegg må innehaveren ha truffet rimelige tiltak for å holde opplysningene hemmelige.
Alle bedriftens interne erfaringer kan i utgangspunktet falle innenfor denne definisjonen. Litt forenklet, kan det sies at all informasjon som ikke allerede er tilgjengelig for andre, og som bedriften kan nytte konkurransefordeler av å ha for seg selv, vil kunne vernes etter loven.
Hvilke krav stilles til bedriften?
Bedriftens vern av forretningshemmeligheter og annen know-how er betinget av at bedriften har truffet rimelige tiltak for å holde informasjonen hemmelig.
Dette nye vilkåret oppstiller dermed en aktivitetsplikt for bedriften. Den nærmere grensen for hvor mye som skal til for å oppfylle dette vilkåret, vil bli utviklet gjennom rettspraksis.
I påvente av slik avklaring, bør bedriften gjøre de tiltak den selv opplever som rimelige tiltak for å beskytte slike erfaringer som kan ha økonomisk verdi.
Eksempler på slike tiltak kan være å begrense tilgangen til verdifull informasjon internt i bedriften til de funksjoner som må ha tilgang til slik informasjon, å inngå konfidensialitetsavtaler med ansatte og samarbeidspartnere, og å innføre rutiner for tilbakelevering og sletting av opplysninger når arbeids- og samarbeidsforhold opphører.
Ved å allerede nå utarbeide gode rutiner for håndtering av verdifulle opplysninger, vil norske bedrifter stille godt forberedt i møte med den nye økonomien.
Forfatter
