Ny avgjørelse om når reisetid anses som arbeidstid

Grensen mellom arbeidstakers arbeidstid og fritid i forbindelse med reiser har i det siste blitt viet mye oppmerksomhet, også i domstolene. Vi har tidligere omtalt dom fra Høyesterett om en polititjenestemann. Nylig fikk ansatte i Coca-Cola Norge medhold i at tiden de brukte på reise fra sitt hjemsted til første kunde skulle regnes som arbeidstid. Retten kom likevel til at denne arbeidstiden ikke var lønnsberettiget.

Arbeidsrett

Nok en avgjørelse om reisetid

Høyesterett avsa 4. juni 2018 dom i en sak om en polititjenestemanns reiser til og fra annet arbeidssted enn hans vanlige. Vi har tidligere omtalt denne saken

 

I en nylig avsagt dom fra Eidsivating lagmannsrett om reise for serviceansatte i Coca-Cola, ble resultatet at tiden arbeidstakerne brukte på reise fra sitt hjemsted til oppmøtested skulle anses som arbeidstid. Avgjørelsen følger dermed samme spor som senere avgjørelser fra EU-domstolen og Høyesterett som også slår fast at reisetid er arbeidstid.

 

Dommen ble anket til Høyesterett, men anken ble avvist. Dette gir dommen fra lagmannsretten tyngre rettskildeverdi. Dommen kan likevel neppe sies å oppstille en generell regel om når reisetid skal anses som arbeidstid.

 

En sentral avgrensning

Arbeidstidsregulering handler om vern om den enkeltes helse og velferd. Forsvarlige arbeidstidsordninger er et grunnleggende vernehensyn i arbeidsmiljøloven. Avgrensningen mellom arbeidstid og fritid er derfor helt nødvendig for å sikre at arbeidsgiver oppnår dette vernet. Et annet sentralt poeng er at dersom reisetid anses som arbeidstid, vil tiden inkluderes i arbeidstidsregnskapet til arbeidstaker og normalt avlønnes som arbeidstid.

 

Definisjonen på arbeidstid i norsk rett er at arbeidstaker må stå til disposisjon for arbeidsgiver. Motsetningsvis defineres arbeidsfri som den tid arbeidstaker ikke står til disposisjon for arbeidsgiver. For å vurdere om reisetid skal anses som arbeidstid blir et sentralt spørsmål dermed om arbeidstaker står til arbeidsgivers disposisjon under reisen. Dette ble det springende punktet også for lagmannsrettens avgjørelse i Coca-Cola-saken.

 

Tilbake i 2001 fastsatte Høyesterett en hovedregel om at reise til og fra oppmøtested ikke skal være arbeidstid. I dommen fra juni 2018 om polititjenestemannens reiser (Reisetidssaken), avgjorde Høyesterett at samme utgangspunkt ikke kan legges til grunn der arbeidstaker ikke har fast oppmøtested og reisene foretas utenom arbeidstiden. Høyesterett konkluderte her med at arbeidstid er den nødvendige tid som medgår når en arbeidstaker skal utføre et oppdrag for arbeidsgiver utenfor sitt vanlige arbeidssted og utenom alminnelig arbeidstid.

 

Om Coca-Cola saken

Coca-Cola Norge produserer, distribuerer og selger drikkevarer i Norge på lisens fra The Coca-Cola Company. I Coca-Cola Norge jobber det flere serviceteknikere som utfører forskjellige monterings- og serviceoppdrag for selskapets kunder innenfor bestemte geografiske avgrensede områder. En ikke ubetydelig del av serviceteknikernes arbeidshverdag går med til reising mellom kundene. Serviceteknikerne har ikke fast oppmøtested, men begynner arbeidsdagen med å reise til første kunde fra sitt hjemsted. På samme måte avsluttes arbeidsdagen ved reise fra siste kunde og hjem. Sakens tvistespørsmål var om tiden mellom hjemsted og første/siste oppmøte hos kunde skulle regnes som arbeidstid, og hvordan denne tiden skulle avlønnes. At reise fra én kunde til den neste var arbeidstid var ikke omstridt.

 

I tråd med tidligere rettspraksis vurderte lagmannsretten om serviceteknikerne utførte arbeidsoppgaver innenfor rammen av arbeidsforholdet, om serviceteknikerne faktisk arbeidet og om de i løpet av tiden sto til arbeidsgivers disposisjon.

 

Etter lagmannsrettens syn utførte serviceteknikerne sine pålagte arbeidsoppgaver i reisetiden til og fra kundene. Selv om primæroppgaven til serviceteknikerne er å utføre reparasjons- og vedlikeholdsarbeid, er transport av både teknikeren selv, verktøy og deler til første kunde en helt nødvendig forutsetning for utførelsen av arbeidet hos kundene. Retten kom til at det ikke er noe krav om at reisetiden må være aktivt arbeid. Videre la lagmannsretten til grunn at serviceteknikerens nødvendige reise mellom hjemmet og første og siste kunde er en integrert del av arbeidet.

 

Lagmannsretten foretok deretter en konkret vurdering av om serviceteknikerne sto til arbeidsgivers disposisjon. Vurderingstemaet var om serviceteknikerne under reisen var i en situasjon hvor de var rettslig forpliktet til å følge arbeidsgivers instrukser og utføre sine oppgaver for arbeidsgiveren.

 

Under reisen til og fra kunder fra sitt hjemsted var serviceteknikerne pålagt å kjøre tjenestebil og bruke arbeidstøy med firmalogo. Serviceteknikerne var under reisen forhindret fra å foreta private ærender ettersom tjenestebilen ikke kunne benyttes til private gjøremål.

 

Det faktum at arbeidstakerne ikke fritt og uavbrutt kunne beskjeftige seg med egne interesser gjorde at lagmannsretten konkluderte med at serviceteknikerne måtte anses å stå til arbeidsgivers disposisjon – også i reisetiden. Serviceteknikerne var ikke pålagt å være tilgjengelig på mobiltelefon under den omtvistede reisen. Dette var likevel ikke til hinder til at de kunne stå til arbeidsgivers disposisjon under reisen. Lagmannsretten ga serviceteknikerne medhold i at reisetiden skulle anses arbeidstid.

 

Ikke rett til lønn

Selv om serviceteknikerne fikk medhold i at reisetiden skulle anses som arbeidstid, kom lagmannsretten til at de likevel ikke hadde rett til etterbetaling av lønn.

 

Ettersom serviceteknikerne sto til arbeidsgivers disposisjon i denne perioden, tilsier prinsippet om ytelse mot ytelse at de ansatte skulle fått betalt for denne tiden.

 

Verken arbeidstidsdirektivet eller arbeidsmiljøloven regulerer arbeidstakeres krav på lønn for arbeidstid. Partene står derfor i praksis fritt til å avtale godtgjørelse. Det var imidlertid ikke avtalt godtgjørelse for reisetiden verken i arbeidsavtale, tariffavtale eller annen avtale mellom partene. Etter en tolkning av avtalene kom Lagmannsretten til at ingen av partene hadde ment at kjøretiden skulle kompenseres med full lønn. Serviceteknikerne fikk derfor ikke lønn utover de avtalte 37,5 timene per uke.

 

Arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid og avtale om hvordan arbeidstiden skal avlønnes er to separate regelsett. Spørsmålet om det skal gis kompensasjon for slik reisetid, og i tilfelle hvordan slik reisetid skal kompenseres i fremtiden, er et interessespørsmål som må løses gjennom avtaleforhandlinger.

 

Avgjørelsens rekkevidde

Coca-Cola Norge anket lagmannsrettens avgjørelse, men Høyesteretts ankeutvalg avviste behandling av saken. Dette får til følge at lagmannsretten dom blir stående.

 

Både i Coca-Cola-saken og tidligere avgjørelser om reisetid har arbeidstakers rett til å utnytte tiden til private gjøremål ønskede formål syntes å ha vært et fremtredende moment i vurderingen av om reisetiden skulle anses som arbeidstid.

 

At arbeidstakerne kjørte tjenestebil med medbrakt verktøy/utstyr, og var pålagt å bruke arbeidstøy på reisen er et gjentakende forhold i avgjørelsene om reisetid. I Reisetidssaken var det riktignok snakk om bruk av politiuniform, mens serviceteknikerne i Coca-Cola kun benyttet en arbeidsuniform med logo. Serviceteknikerne var heller ikke pålagt å være tilgjengelig på telefon under den omtvistede reisetiden, i motsetning til politimannen i Reisetidssaken. Det kan dermed argumenteres for at Coca-Cola saken strekker fortolkningen av arbeidstid noe lengre enn Reisetidssaken sett hen til omfanget av restriksjoner arbeidsgiver påla arbeidstaker under reisen.

 

Coca-Cola saken er nok en avgjørelse som stadfester at reisetid fra hjemsted til oppmøtested kan være arbeidstid. Likevel må det understrekes at avgjørelsen ikke avklarer spørsmålet på generelt grunnlag. For sammenliknbare saksforhold vil avgjørelsen likevel være veiledende. Hvorvidt reise fra hjemsted til oppmøtested skal kategoriseres som arbeidstid må imidlertid vurderes konkret.

Artikkelen er publisert på Finansavisen.no

Forfatter

Jenny M. Solgaard

  • advokatfullmektig