2. desember 2019
Navnestrid om Highasakite avgjort
Stadig flere musikere ser verdien av å ha eierskap til bandnavn, for eksempel gjennom registrering av domenenavn, varemerke og foretaksnavn.
Det finnes imidlertid eksempler på at etablering av industrielle rettigheter i bandnavn, skaper intern strid blant bandmedlemmene, særlig der artistene beslutter å skille veier. Highasakite har kriget om rettighetene til varemerkeregistreringen av bandnavnet i flere år, og fikk nylig avgjort navnetvisten av Klagenemnda for industrielle rettigheter.
I snart tre år har de tidligere medlemmene i Highasakite kjempet om hvem som skal ha eierskap til bandnavnet. I starten av 2017 fikk vokalist Ingrid Håvik varemerket HIGHASAKITE registrert i hennes eget navn, angivelig uten de øvrige bandmedlemmenes kjennskap. Tre av bandmedlemmene forlot bandet senere i 2017, og krevde varemerket overført til det foretaksregistrerte selskapet Highasakite DA som bandet hadde etablert. Klagenemnda for industrielle rettigheter (KFIR) har nå avgjort at vokalisten skal ha rettighetene til varemerket.
Om varemerker
Et varemerke er et kjennetegn som kan benyttes for å identifisere et produkt eller tjeneste overfor forbrukere, og for å skille sitt produkt eller tjeneste fra andre konkurrenter. Varemerker kan blant annet bestå av figurer, logo, slagord og navn.
En registrering eller innarbeidelse av et varemerke gir en enerett til å benytte varemerket som kjennetegn for ens varer eller tjenester. Dette innebærer at ingen andre enn innehaveren kan bruke samme kjennetegn i sin næringsvirksomhet. Dette gjelder også bruk av kjennetegn som er mulig å forveksle med det registrerte varemerket.
Ikke lenger søt musikk
Den norske bandet Highasakite har siden debutalbumet i 2012 gjort stor suksess, blant annet med hit-låtene «Since Last Wednesday» og «Golden Ticket». Bandet har flere ganger vunnet Spellemannsprisen for «årets popgruppe». Ingen suksesser kommer uten utfordringer, og flere av medlemmene valgte i 2017 å forlate bandet. Det oppsto deretter intern splid blant medlemmene om rettighetene til bandnavnet.
Utgangspunktet for rettigheter til et varemerke er «først i tid, best i rett». Dette innebærer at det er den med den eldste prioriteten til varemerket som får rettighetene til det. Ved vokalistens registrering av Highasakite var hun i utgangspunktet den opprinnelige innehaveren av varemerkerettighetene til bandnavnet.
I henhold til varemerkeloven skal Patentstyret overføre varemerkeregistreringen til en som fremmer innsigelse, hvis Patentstyret finner at retten til varemerket blir godtgjort. Etter de øvrige bandmedlemmenes innsigelse mot vokalistens varemerkeregistrering, fant Patentstyret etter en konkret vurdering det bevist at selskapet Highasakite DA hadde rettighetene til bandnavnet, og at varemerket derfor skulle overføres fra vokalisten til selskapet.
Vokalisten klaget avgjørelsen fra Patentstyret inn til KFIR. KFIR er et domstollignende organ som kan overprøve Patentstyrets avgjørelser innenfor patent-, varemerke-, og designrettigheter.
Navnestrid avgjort av klagenemnda
Flertallet i KFIR kom til at varemerkerettighetene lå hos vokalisten, ikke selskapet. Vokalistens klage ble dermed tatt til følge av KFIR.
Sentralt i avgjørelsen fra KFIR var at vokalisten etablerte Highasakite allerede i 2010, og de andre bandmedlemmene først ble med i bandet i 2012/2013. Vokalisten hadde dermed innarbeidet retten til varemerket og var den opprinnelige innehaver av varemerkerettighetene til «Highasakite».
For at retten til bandnavnet skulle tilhøre noen andre enn vokalisten, måtte det derfor foreligge en overføring av varemerket. Highasakite hadde ingen bandavtale som regulerte eierskapet til bandnavnet.
I vurderingen av om varemerkerettigheten hadde blitt overført pekte flertallet i KFIR på at den som har fremmet krav om overføring må fremlegge klar dokumentasjon om å ha en bedre rett til varemerket enn den opprinnelige innehaveren. Nemnda uttalte at det måtte foreligge en uttrykkelig avtale for at medeierskap eller erverv av etablerte rettigheter skal kunne opparbeides på selskapets hånd. At andre har en forventning om å bli medeier på bakgrunn av bidrag med arbeid og kunstnerisk innsats var ikke tilstrekkelig.
KFIR la avgjørende vekt på at det ikke fantes bevis som viste at rettigheten til bandnavnet ble overført fra vokalisten til selskapet. Dette medførte at vokalisten fikk medhold i klagen, ettersom det ikke var godtgjort at selskapet hadde en bedre rett til «Highasakite» enn vokalisten.
Jussen
Avgjørelsen fra KFIR ble avsagt under dissens. Tilnærmingen til flertallet var at det ikke kunne anses å være overdratt noen industrielle rettigheter mellom selskapet og vokalisten da dette ikke uttrykkelig var avtalt. Mindretallet mente imidlertid at en avtale kunne oppstå uten at dette fremgikk uttrykkelig, og kom til at varemerket skulle overføres til selskapet, all den tid bandet var et felles prosjekt og at de øvrige bandmedlemmene hadde rimelig grunn til å tro at de var medeiere i varemerket. Mindretallets konklusjon ble dermed at merket skulle overføres til selskapet.
Flertallets konklusjon i saken er omdiskutert idet den reiser spørsmål om det etablerte prinsippet om formfrihet i avtaleforhold som også er gjeldende på immaterialrettsområdet.
Prinsippet om formfrihet innebærer at det ikke stilles krav til hvordan avtaler skal inngås. Det betyr at avtaler etter norsk rett kan anses for å være inngått også uten at dette nedfelles uttrykkelig. Partenes adferd gjennom et kontraktsforhold kan i enkelte tilfeller danne grunnlag for avtale. Flertallet i KFIR kommenterte likevel ikke dette i sin vurdering og avgjørelsen er dermed omstridt.
Det skal mye til for å kunne overføre en varemerkerett fra den opprinnelige rettighetshaveren. Det vil naturligvis være lettere å bevise andres opparbeidelse av rettigheter til varemerket dersom det foreligger en skriftlig avtale enn for eksempel en muntlig avtale. Ettersom det ikke forelå dokumentbevis som viste at rettigheten til varemerket var ført over fra vokalisten til selskapet, kunne ikke flertallet se at Highasakite DA hadde godtgjort at de hadde en bedre rettighet enn vokalisten. Det må likevel åpnes for at en bedre rett til et varemerke kan bevises på flere måter enn gjennom en uttrykkelig avtale.
Selv om KFIR har gitt en avgjørelse i navnestriden betyr ikke dette at stridsøksa nødvendigvis er begravd. Bandmedlemmene har fortsatt mulighet til å ta ut søksmål mot vokalisten og få tvisten om bandnavnet behandlet i domstolene. Tingretten vil da vurdere saken uavhengig av avgjørelsen fra KFIR.
Denne artikkelen er publisert på Finansavisen.no.
Forfatter
