MOMS OG INFRASTRUKTUR

 

Skatt & Avgift

Infrastruktur

Private utbyggere blir ofte pålagt av det offentlige å foreta utbygging av infrastruktur. Slik utbygging stilles ofte som vilkår for byggetillatelsen.

I forbindelse med utbyggingsarbeider ved flere flyplasser var Avinor derfor pålagt å utføre og bekoste ulike arbeider på offentlige veier ved flyplassene. Ved utførelsen av arbeidene hadde Avinor, som driver avgiftspliktig virksomhet, ført inngående merverdiavgift til fradrag. Infrastrukturtiltakene ble deretter vederlagsfritt overført til det offentlige. Det var Statens Vegvesen som – i det alt vesentligste – var mottaker av infrastrukturen.

Spørsmålet i saken var om Avinor, etter at tiltakene var overført til det offentlige ved fullførelsen av arbeidene, pliktet å tilbakeføre fradragsført merverdiavgift etter reglene om justering i merverdiavgiftsloven. Spørsmålet var altså om den vederlagsfrie overføringen av infrastrukturtiltakene fra Avinor til det offentlige vare en såkalt justeringshendelse. Det er grunn til å merke seg at staten ikke var i posisjon til å overta en eventuell justeringsforpliktelse – slik eksempelvis kommuner og fylkeskommuner har ved bruk av særlige justeringsavtaler.

Kapitalvare

Avinor-saken ble avgjort av Høyesterett 1. november 2017 og avklarer begrepet «kapitalvare». Det er kun bruksendringer ved «kapitalvare» som kan utløse justering. Avinor anførte at infrastrukturen ikke kunne anses som «driftsmiddel» i Avinors virksomhet ettersom den jo skulle overføres vederlagsfritt til det offentlige.

På samme måte som lagmannsretten, kom imidlertid Høyesteretts flertall på 3 dommere til at tiltakene var omfattet av lovens begrep «kapitalvarer» i og dermed av justeringsreglene. Det forelå ikke grunnlag for å fravike lovens ordlyd. Ordlyden kunne ikke tolkes innskrenkende ved at det skulle oppstilles et tilleggskrav om at anskaffelsen måtte være et «driftsmiddel» for å kunne anses som «kapitalvare».

Vederlagsfri overføring av infrastruktur ble ansett som en justeringshendelse. Avinor måtte derfor reversere sin fradragsføring av inngående avgift påløpt ved anskaffelsen/byggingen av infrastrukturtjenestene.

Konsekvenser

Generelt innebærer dommen forsåvidt godt nytt for utviklere av boligområder (som jo ikke har fradragsrett). Disse kan fortsatt inngå avtaler med kommune/fylkeskommune om overføring av justeringsrett knyttet til infrastruktur. Men heller ikke disse utbyggerne kan inngå slike avtaler med staten.

Et helt annen sak er at det kan være tidkrevende for utbyggere å forhandle frem justeringsavtaler med kommunene. Dertil kommer at flere kommuner krever en stadig større del av moms-kaka – altså at den momsen man får tilbakebetalt gjennom justeringen, skal tilfalle kommunen i stedet for utbyggeren. Selv med slike justeringsavtaler vil derfor infrastrukturen kunne bli en kostbar affære for utbyggeren.

Dommen er imidlertid negativ for de utbyggere som har fradragsrett (slik som Avinor) og som overfører infrastruktur til Staten. Som nevnt har staten jo ikke rett til merverdiavgiftskompensasjon og kan derfor ikke overta justeringsrett/plikt. Konsekvensen for virksomheter med fradragsrett blir da som Høyesteretts mindretall påpeker:

«statens forståelse av justeringsreglene i akkurat disse tilfellene [innebærer] grovt sagt en overgang fra full til ingen fradragsrett for den som har hatt kostnadene. Hvis det var meningen å gjennomføre en så vidt dramatisk omlegging av avgiftsregimet i disse situasjonene, burde dette vært kommentert. Noen slike signaler har lovgiver altså ikke gitt. Tvert imot heter det i Ot.prp. nr. 59 (2006–2007) side 47 at forslaget «ikke er ment å gjøre endringer i rettstilstanden om omfanget av fradragsretten» …».

Vi antar at det for denne type næringsdrivende vil den alternative metoden – Anleggsbidragsmodellen – kunne aktualiseres i større grad enn før.

 

Artikkelen er også publisert på Hegnar.no.

Forfatter

Frode Heggdal Larsen

  • partner | advokat