14. oktober 2019
Hvor ble det av rentene?
Oslo kommune må tilbakebetale eiendomsskatten som borgerne har innbetalt. Men hvorfor får borgerne så lite renter?
Selv en kommune betaler tilbake uriktig krevet beløp
Staten gir, kommunen beholder og du får (nesten) ingenting. Denne artikkelen handler om hvordan en lovendring kan bli til – at Finansdepartementet får Stortinget til å endre en lov som er gunstig for innbyggerne til det omvendte, uten å fortelle Stortinget hva som er den vesentligste konsekvensen for innbyggerne av endringen. Og – at du som borger likevel neppe kan kreve høyere rente.
Etter at forsommerens dom fra Høyesterett fastslo at Oslo kommune ikke hadde utskrevet eiendomsskatt for 2016 på riktig måte og derfor måtte tilbakebetale den, har alle som hadde betalt den utskrevne eiendomsskatt for 2016 fått brev fra kemneren i kommunen om tilbakebetaling. Det fremgår av brevet at rentegodtgjørelsen for det du da var blitt krevet for og hadde betalt i 2016 har gått ned fra 6,0% for 2016 til 0,5% i 2017 og 2018 og så 0,75% i 2019.
Hvordan og hvorfor gikk rentenivået ned med 5,5% fra 2016 til 2017? Velger vi til sammenligning utviklingen i NIBOR 3 mnd renten var den 1,03% i slutten av juni 2016 og 0,84% i juni 2017, med andre ord ikke tilsvarende dramatiske nedgang.
Lovendringen og dens begrunnelse
Renteendringen fra 6,0% i 2016 til 0,5% skjedde etter en lovendring. Rentesatsen – de 6% i 2016 – ble bestemt av Regjeringen («Kongen i statsråd») hvert år regjeringen eventuelt ville endre renten. Hvert enkelt år ville da rentesatsen være politisk bestemt, dersom den skulle endres fra året før.
Finansdepartementet fant det åpenbart upraktisk å plage Regjeringen med politisk behandling av rentesatsen, og skriver dette som begrunnelse for en lov- og forskriftsendring:
«Eigedomsskattelova § 26 fastsetter at det av eiendomsskatt som blir betalt for sent, eller som blir betalt tilbake, skal svares renter i samsvar med regler som Kongen gir. I forskrift fastsatt ved kgl.res. 18. desember 1987 nr. 977 § 2 er det fastsatt at det av eiendomsskatt til kommunene som blir betalt tilbake, skal svares rente med seks prosent for hvert år, regnet fra betalingsdagen og til skatten blir betalt tilbake. Rentesatsen på seks prosent har stått uendret i lang tid. Finansdepartementet mener det er naturlig å se rentesatsen i sammenheng med satsene for rentegodtgjørelse for vanlig skatt, og foreslår at rentesatsen endres slik at den tilsvarer den pengepolitiske styringsrenten slik denne er fastsatt av Norges Bank per 1. januar det aktuelle året. Med en slik regel vil bestemmelsen bli mer robust ved at den bedre vil tilpasses den løpende renteutviklingen i samfunnet. Departementet foreslår samtidig å endre eigedomsskattelova § 26 slik at myndigheten til å fastsette forskrift om renter flyttes fra Kongen til departementet. Departementet viser til forslag til endringer i eigedomsskattelova § 26 og i forskrift 18. desember 1987 nr. 977 om rentegodtgjersle når eigedomsskatt vert innbetalt for seint eller betalt attende § 2.»
Finansdepartementet fant da åpenbart at det heller ikke var nødvendig å plage lovgiver (= Stortinget) med å gjøre oppmerksom på at lovendringen ville medføre at de 6,0% i tilbakebetalingsrente med ett med endret til da 0,5%. Med slike departementer er det en krevende sport å være stortingsrepresentant.
Hvorfor bør tilbakebetalingsrenten være høyere enn en alminnelig bankinnskuddsrente?
Mange av de som betalte for mye i eiendomsskatt for 2016 tok pengene fra bankkonto med en rentesats på fra nesten ingen ting til opp mot 2%. Var det da noe urimelig i at rentesatsen som kommunene skal betale ble satt ned til 0,5%, eller med dagens styringsrente til 1,5%? Eiendomsskatt betales imidlertid med utskrevet beløp. Betaler man ikke, vil kemneren kreve den alminnelige forsinkelsesrentesatsen på i dag 9,25% og man risikerer også utlegg og tvangssalgsbegjæring for eiendommen som eiendomsskatten gjelder. Den som har dårlig likviditet vil derfor måtte låne penger – med adskillig høyere rente enn dagens styringsrente på 1,5% – for å betale ilagt eiendomsskatt. Det hjelper lite for en med dårlig likviditet at det som viser seg å være innkrevet for mye, kommer tilbake etter 3 års tid.
Om tilbakebetalingsrenten var høy, kunne man heller ikke «spekulere» i å betale ekstra «eiendomsskattforskuddsskatt» for å få slik høy rente, i motsetning til hva man kan gjøre med forskuddsskatten. Ekstra forskuddsskatt kan enhver skatteyter betale, og hvis renten for slik ekstra forskuddsskatt ut over det som blir utlignet skatt blir for høy, er det gode grunner til at renten av den skatt som er betalt for mye ikke er særlig høyere enn ordinær bankrente.
For eiendomsskatt som er utlignet og innkrevet med for høyt beløp er det mer naturlig å det krav som den enkelte skatteyter har på tilbakebetaling som et ordinært pengekrav som forfalt til betaling det tidspunkt skatteyteren betalte det, og da gi vanlig forsinkelsesrente av beløpet.
Kan du kreve høyere rente?
På den ene side synes et krav om tilbakebetaling av for mye ilagt eiendomsskatt juridisk sett å ha større likhet med et vanlig pengekrav enn et bankkontoinnskudd og at tilbakebetalingskravet rentemessig bør anses å ha forfalt da eiendomsskatten i sin tid ble krevet og betalt.
På den annen side synes forarbeidene å peke i en annen retning. Men forarbeidene er ikke veldig klare. Dessuten; når en lovendring til ugunst for skatteyterne skjules så godt av departementet at det ikke kan forventes at noen politiker vil se den, med andre ord at den reelle politiske behandlingen av endringen ikke skjedde, bør man kunne være kritisk.
Til tross for dette er nok dessverre konklusjonen at den som krever høyere rente for uriktig utskrevet eiendomsskatt enn den nå lovbestemte lave rente av et tilbakebetalingsbeløp, neppe kommer noen vei for norske domstoler.
Denne artikkelen er publisert på Finansavisen.no.
Forfatter
