Hengekøye til besvær

I år er det Norgesferie som gjelder, og nordmenn har tømt butikkene for telt og hengekøyer. Men kan disse slås opp hvor man ønsker? Og hva kan du gjøre som grunneier dersom du oppdager et fremmed telt på hytta?

Fast Eiendom & Entreprise

Litt om friluftsliv og loven

Friluftsliv er en sentral del av norsk kultur, og det kommer nok ikke som en overraskelse at vi har en egen lov om friluftsliv. Loven kom i 1957 etter en økende privatisering av fast eiendom og tiltakende reisefeber blant befolkningen.

 

Før dette belaget man seg på skikk og bruk for å løse de konflikter som av og til oppstod mellom en grunneier og de få reisende som kom innom. Det utviklet seg dermed uskrevne sedvanerettsregler om allmennhetens ferdsel i skog og mark. Noen av disse kan vi gjenfinne i dagens friluftslov.

 

Skille mellom innmark og utmark

En sentral regel i friluftsloven er skillet mellom innmark og utmark. Skillet har stor betydning for Ola Nordmanns ferdselsrett, og er regulert i lovens § 1a. Som innmark regner man gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått og kubeite. Også liknende områder der allmenhetens ferdsel vil være til fortrengsel for eier regnes som innmark. All annen udyrket mark enn dette, regnes som utmark.

 

Man ser at alt som naturlig kan oppleves som privat, regnes som innmark. Motsetningsvis regnes alle andre områder som utmark, og i utmark kan allmennheten ferdes så mye de vil – med visse begrensninger.  Denne sonderingen mellom innmark og utmark gjenfinner man i Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 som er Norges første nasjonale lovgivning, og illustrerer hvilken sentral plassering friluftsliv og eiendomsrett har.

 

Telting og camping

Friluftsliv består av mer enn kun spaserturer, og foruten regler om bading og båtfortøying, inneholder friluftsloven selvsagt også regler om rasting og overnatting i § 9. Loven skiller ikke mellom overnatting i telt eller hengekøye, og alle former for overnatting ute regnes å faller innunder bestemmelsen. Det er imidlertid viktig å fremheve at adgangen til å overnatte etter friluftsloven gjelder når overnattingen skjer i forbindelse med ferdsel. Det er i utgangspunktet ikke adgang til å ha stående et telt på en fast plass i skogen hele sommersesongen.

 

Her vil man nok vurdere dette strengt, slik at det ikke er tilstrekkelig å flytte teltet litt hver dag. Man skal nok måtte vise til at man reelt sett er på fottur og at overnattingen skjer som ledd i dette. Det finnes unntak der overnattingen skjer på høyfjellet eller langt fra bebyggelse, men overnattingen må skje uten skade eller ulempe på området.

 

På innmark må eier samtykke

Hovedregelen for innmark er at rasting, solbad, overnatting eller liknende kan ikke skje uten eieren eller brukerens samtykke. Når loven bruker begrepet «bruker» menes det i utgangspunktet den mer permanente brukeren, for eksempel festeren i et tomtefesteforhold eller lengre tids leietager.

 

Hva da med feriegjesten som har leid en hytte i sommerferien for en uke eller to? Loven gir ingen videre vurdering for om begrepet «bruker» også omfatter disse mer sporadiske ferie-leietagerne, men teorien åpner for dette. I midlertid kan det nok tenkes at dersom eier har gitt sitt samtykke, mens ferie-leietageren sier nei, vil eierens samtykke likevel veie tyngre.

 

Opptre med hensyn til mennesker og natur

Dersom man henger opp hengekøyen sin i utmark må dette ikke skje til ulempe eller «utilbørlig fortrengsel» for andre. Hva som ligger i dette begrepet følger ikke av loven, og tanken er at man skal ta grunnleggende hensyn til mennesker og natur. Denne hensynsregelen gjelder for så vidt også for innmark, og for annen bruk som alminnelig ferdsel og bading. Friluftsloven generelle hensynsregel følger av lovens § 11 som blant annet sier at man skal opptre «hensynsfullt og varsomt».

 

Hva slags bruk som er til «utilbørlig fortrengsel» avhenger av en vurdering av allmennhetens interesser opp mot grunneiers interesser. Den private eiendomsretten har over lengre tid blitt vesentlig begrenset for eksempel gjennom forbud mot bygging langs strandsonen, og grunneier må regne med å tåle et økende omfang av ferdsel i samfunnet.

 

Dette gjelder særlig der en grunneier har bygget tett på ferdselsområder, slik som i strandsonen. Da må grunneier gjerne tåle å komme tett på allmennheten. Dette ble uttalt av Høyesterett i en dom fra 2005 der en sjøbod på Hvaler ble bygget om til et anneks med overnatting. Samtidig betyr ikke dette at en telt-turist kan ta seg til rette med for eksempel å telte utenfor inngangsdøren, hogge ned trær for å få plass til teltet, eller legge igjen store mengder søppel. Telt-turisten må ta hensyn til grunneier og/eller andre brukere, og vurdere om særlige hensyn må tas til området. Selv om en alpinbakke ikke er til bruk om sommeren betyr ikke det nødvendigvis at den har godt av telt-turister utenfor sesong.

 

Avstand til hus og hytte

Det er nok ikke alltid så lett å identifisere hva som er «innmark» og hva som er «utmark» når man står der ved innsjøen med hengekøya i hånden. Særlig gjelder dette tilfeller der for eksempel én grunneier eier større områder som likevel er til utbredt ferdsel blant allmennheten (Nordmarka i Oslo er eksempel på dette), eller der en holme til fri bruk ligger rett utenfor en privateid hytta.

 

Foruten hensynsregelen kan det derfor være greit å huske på at selv i utmark må man slå opp teltet sitt minst 150 meter unna nærmeste hytte/hus.

 

Og dersom det viser seg at man har rullet ut soveposen på innmark og grunneier ikke gir sitt samtykke, er det som regel ikke langt til neste egnede overnattingsplass i norsk skog.

 

God tur!

Forfatter

Rikke S. Klafstad

  • advokatfullmektig