DN baserer leder på mangelfull rapport om hyttedispensasjoner

DN blander uriktig jus og politikk sammen i en lite god saus.

Fast Eiendom & Entreprise

Artikkelen er også publisert på DN.no

Som en agurk hver sommer kommer i én eller flere aviser artikler med eksempler på hyttefolk som tar seg til rette på egen eiendom og stenger allmennheten ute ved å bebygge eller privatisere strandsonen med mer enn det er gitt byggesakstillatelse til. I DNs leder lørdag argumenteres det, med dette som bakgrunn, for at det må gis færre tillatelser til bygging i strandsonen. Det er imidlertid ingen nødvendig sammenheng mellom å håndheve begrensningene i den enkelte byggesakstillatelse og generelt å ta til orde for strengere håndheving av dispensasjonsreglene for bygging – oftest ombygging – i strandsonen.

 

Det bør være generell enighet om at det skal reageres mot utbyggeres, hytteeieres eller entreprenørers brudd på de tillatelser som er gitt (eller å bygge uten pliktig byggesøknadsprosess og tillatelse). DN slår inn åpne dører ved å bruke omtrent en tredjedel av lederen til å påpeke det.

 

Det generelle byggeforbudet i strandsonen – 100-metersregelen – er nå inntatt i plan- og bygningslovens § 1–8. Med den samme loven har en dispensasjonsadgang for kommunene i § 19–2.

 

Sivilombudsmannen har stor faglig tyngde. Men det er ikke alltid man er like heldig når man skal vise at man er den flinkeste juristen i klassen og den rette til å fortelle kommunenes saksbehandlere og politikere hvordan en lov skal håndteres. Både DN nå og Aftenposten tidligere i sommer har omtalt Sivilombudsmannens undersøkelse av 865 vedtak i hyttekommunene Kragerø, Lindesnes og Askøy. Sivilombudsmannen kritiserte i sin foreløpige rapport, offentliggjort før kommunene hadde fått anledning til fullstendige kommentarer, begrunnelsen som var gitt av kommunene i mange av dispensasjonsvedtakene.

 

Jeg har lest rapporten. Det fremstilles som om kommunene gir massevis av dispensasjoner fra byggeforbudet for å bygge nye hytter i på ubebyggede steder. Rapporten «glemmer» å ha undersøkt hvor mange av dispensasjonene som er noe annet enn en ny hytte til erstatning for en gammel det samme sted, og med samme «fotavtrykksareal», eller hvor mange av hytteutvidelsene som for eksempel skyldes bygging av bad og toalett når det er etablert nye og mer miljøriktige vann- og avløpsanlegg.

 

Dermed blir den rapporten som mange baserer sin kritikk av dispensasjonspraksis på, lite tjenlig for å kunne besvare spørsmålet om hyttekommunene lar strandsonen nedbygge og privatisere i for stor grad.

Forfatter

Per P. Hodneland

  • partner | advokat (H)