Den norske insentivordningen for TV- og filmproduksjon bør oppgraderes

Strømmetjenester som Netflix og HBO trenger mer europeisk innhold enn tidligere
Strømmetjenester som Netflix og HBO har blitt mer aktive i Europa den siste tiden, på jakt etter gode europeiske TV- og filmproduksjoner.

En av grunnene til dette er at EU i fjor høst innførte endringer i det såkalte AMT-direktivet (direktivet om audiovisuelle medietjenester), som blant annet har som formål å fremme europeisk audiovisuelt innhold. Én av endringene som ble gjort var innføringen av et krav om at audiovisuelle bestillingstjenester (strømmetjenester) som tilbyr sine tjenester i Europa, slik som Netflix, HBO, Disney osv, skal ha minst 30 % europeisk innhold i sitt tilbud til seerne. Denne endringen har ført til økt interesse hos de utenlandske strømmetjenestene for europeiske produksjonsmiljøer, blant annet det norske.

Når strømmeaktørene velger innhold til sine tjenester, går de først og fremst etter de beste idéene og konseptene. Det norske produksjonsmiljøet står sterkt når det gjelder kreativitet – mange gode ideer og konsepter springer ut fra det sterke kreative miljøet her. Dette har strømmetjenestene og internasjonale produsenter lagt merke til, og det uavhengig av det klassiske Nordic noir-fokuset som har vært drivende de senere år.

Insentivordningen har brakt Hollywood til Norge
Når produsenter av storfilmer som The Snowman, Downsizing og James Bond velger Norge som innspillingsland, er dette blant annet takket være den norske insentivordningen som ble innført i 2016. Å lage film og TV-drama er svært kostnadskrevende. Derfor er produsentene avhengig av å produsere i de landene som har de beste ordninger for finansiering, inkludert insentivordninger. Det har vi i Norge, men dagens ordning har meget stort potensial for forbedring.

Begrensede midler gjør at kun få mottar støtte
Norske og utenlandske produksjonsselskaper kan søke Norsk Filminstitutt (NFI) om tilskudd når de skal i gang med å produsere blant annet spillefilm, dramaserier og dokumentarfilmer/-serier. Produksjonsselskapene kan søke om å få refundert inntil 25% av produksjonens godkjente kostnader i Norge, forutsatt at visse vilkår er oppfylt.

Blant annet må minst 30% av finansieringen være internasjonal, produsenten må kunne dokumentere at produksjonen har internasjonal distribusjon, og at minst 2 millioner kroner av produksjonens budsjett er brukt i Norge. Videre må produsenten i søknaden oppfylle minimumskravet i en kvalifiseringstest med ulike kriterier, som går på i hvilken grad produksjonen finner sted i Norge og i hvilken grad produksjonen bidrar til å styrke den norske filmnæringens kompetanse. Flere øvrige vilkår må også oppfylles. Tilskudd tildeles så langt NFIs tilgjengelige midler rekker og dette er en av svakhetene med systemet. Den søkeren som NFI mener er best kvalifisert mottar støtte først, og de neste på listen mottar så tilskudd til midlene er brukt opp.

I 2016 hadde NFI 45 millioner norske kroner å dele ut. I 2019 er den totale potten på 75 millioner kroner.

God effekt av insentivordningen
Konsulentselskapet Olsberg SPI laget i 2017 en rapport om dagens insentivordning. Ifølge rapporten hadde ordningen allerede etter ett år hatt svært god effekt for norsk økonomi. De to produksjonene som hadde fått støtte i 2016, Downsizing og The Snowman, hadde brukt til sammen 198 millioner kroner i Norge, som ga flere økonomiske fordeler for Norge – herunder over 47 millioner kroner i direkte verdiøkning i den norske økonomien.

I tillegg peker rapporten på sannsynlige fremtidige fordeler, som man har sett i andre land som har introdusert lignende insentivordninger. For eksempel vil det at flere filmer og serier spilles inn i Norge gi et løft for norsk reiseliv. I følge TV 2 Nyhetenes sending tirsdag denne uken, valgte hele 80 millioner turister å reise til ulike innspillingssteder i 2018.

Ordningen bør trappes opp og automatiseres
Rapporten peker på flere utfordringer med dagens ordning. Blant annet er tildelingsmodellen komplisert og basert til dels på subjektive vurderinger, noe som kan holde produksjonsselskaper fra å søke – og som også kan gjøre at utenlandske produksjonsselskaper velger å legge sine produksjoner til land med enklere og mer forutsigbare ordninger. Etter hvert som flere land innfører enklere og mer effektive ordninger, vil norsk filmbransje kunne slite i konkurranse med disse.

Vi i Bing Hodneland advokatselskap bistår både norske og utenlandske produksjonsselskaper, og våre erfaringer stemmer godt med funnene i rapporten. Når produksjonsselskapene søker NFI om støtte, vet de ikke om de vil motta dette selv om de oppfyller alle kravene for tildeling. Som regel må de sette i gang produksjonen uten å vite om de vil motta midler fra NFI. Dette skaper unødig usikkerhet og lite forutberegnelighet når det gjelder planlegging av økonomien i prosjektet.

Ordningen bør gi rom for at flere produksjoner mottar støtte. Fortrinnsvis bør den bli automatisk, slik at alle som oppfyller vilkårene for støtte mottar dette. På den måten vil produsenter kunne planlegge ut fra at de vil motta støtte, og flere vil velge Norge som produksjonsland. Både den norske TV- og filmbransjen, og norsk økonomi, vil etter vårt syn vinne på en slik oppgradering av insentivordningen.

Gyllen mulighet for Norge
Behovet for revisjon av insentivordningen er blitt særlig aktuelt etter vedtakelsen av det nye AMT-direktivet, som fører til at flere aktører ser til Norge når de skal i gang med en ny produksjon. Vi håper norske politikere benytter denne anledningen til å legge til rette for at flere produksjoner legges til Norge – ved å skape en attraktiv og brukervennlig støtteordning for TV- og filmproduksjoner.

Denne artikkelen er publisert på Hegnar.no.