28. september 2021
Byggesak og gebyr – blir det enklere? ny veileder vedtatt
Har du reagert på kommunens fastsettelse av gebyr ved behandling av en byggesak? En nylig vedtatt veileder for beregning av selvkost i byggesaker har til hensikt å bidra til en enklere beregning av gebyr og utjevne forskjeller i kommunene.
Artikkelen er også publisert på Estate.
En kommune har i utgangspunktet ikke lov til å ta mer betalt enn det faktisk koster å behandle en byggesøknad. Selvkostprinsippet innebærer at inntekter fra gebyret for byggesaksbehandlingen ikke skal overstige kostnadene ved å produsere tjenesten, eksempelvis en byggetillatelse. Prinsippet sørger for at kommunene ikke får et økonomisk overskudd ved å yte lovpålagte tjenester. Kommunen får samtidig sørget for inntekter som sikrer at den er i stand til å dekke kostnadene ved å produsere de ulike byggesakstjenestene.
Undersøkelser de senere årene har avdekket at det foreligger store forskjeller mellom kommunene på gebyrnivået for å få behandlet byggesøknader.
Den 06.09.2021 publiserte Kommunal – og moderniseringsdepartementet en ny veileder for beregning av selvkost og gebyrforskrift i byggesaker. Veilederen skal bidra til at kommunene utarbeider gebyrer innenfor lovens krav og forutsetninger, slik at man kan oppnå en likere praksis fra kommune til kommune.
Veilederen inneholder blant annet råd om hvordan kommunene skal utarbeide selvkostregnskap, og forklarer hva som er kommunenes handlingsrom ved fastsettelse av gebyrer. Målet er at det skal bli lettere for kommunene å gjennomføre beregninger av selvkost etter lokale behov, og dermed fastsette lovlig nivå på gebyrer.
Praksis har vist at det er store variasjoner på gebyrnivåene i den enkelte kommune, men uten at dette nødvendigvis fører til at nivået er i strid med kravet om likhet for loven.
Selv om selvkost etter loven skal tilstrebes, gjelder det etter praksis ikke et strengt krav om selvkost i den enkelte sak. Kommunene har et handlingsrom i gebyrfastsettelsen, samtidig som nivåene på gebyrene må ta utgangspunkt i kommunenes gjennomsnittlige utgifter for den enkelte sakstype. Dette skal sikre at en byggesak under normale omstendigheter ikke blir gjenstand for gebyrsensur.
Ved beregning av gebyrer er det likevel ikke slik at alt arbeid kommunene utfører i en byggesak kan inkluderes. Alminnelig veiledning kan for eksempel ikke inngå i selvkostregnskapet. Konkret veiledning kan derimot gebyrlegges særskilt gjennom eksempelvis gebyr for forhåndskonferanse i tråd med reglene i saksbehandlingsforskriften. Det er i dag stor variasjon fra kommune til kommune om blant annet forhåndskonferanse gebyrbelegges, og slike variasjoner kan være fullt ut lovlige.
Vi har erfart at det i både store og små kommuner har vært liten eller ingen vilje til å nedsette gebyret der dette fremstår som uproporsjonalt ut i fra sakens art, historikk og tidsbruk. Dette gjelder både i de tilfellene der kommunen selv vurderer nedsettelse og der nedsettelse av gebyret kommer etter en anmodning fra tiltakshaver eller ansvarlig søker. Praksisen har ofte ført til stor frustrasjon blant utbyggere og andre brukere av byggesakstjenester.
Den nye veilederen vil kunne bevisstgjøre kommunene i hvordan utgangspunktene og nivåene på gebyrene lovlig kan fastsettes for å være i tråd med kravene og hvilke tjenester kommunen lovlig kan gebyrlegge. Videre vil veiledningen forhåpentligvis hjelpe den enkelte kommune til å innarbeide bedre rutiner for nedsettelse av gebyr der dette fremstår som for høyt i den enkelte sak.
Det er grunn til å anta at større kommuner vil sette av ressurser til utarbeidelse og revidering av egen gebyrforskrift og at de vil korrigere eventuelle avvik og uklarheter. Dette har man også allerede sett ved at flere kommuner har rutiner for gjennomgang og revisjon av forskriften i takt med inntekter, underskudd og overskudd. Når det gjelder mindre kommuner, med begrensede årsverk på byggesaksområdet, er det grunn til å anta at kvaliteten og innholdet i forskriften fortsatt vil variere.
En presis og pedagogisk forskrift forutsetter ressurser i både tid og penger. Etterfølgende årlige kontroller av kostnadsnivå vs. utgifter er også en forutsetning for en brukervennlig forskrift i takt med kravene. De mindre kommunene bør derfor etter vårt syn hente inspirasjon og kunnskap fra større kommuner, slik at de kan gjennomføre lokale tilpasninger etter størrelse og behov. Tverrfaglig samarbeid og erfaringsutveksling på tvers av kommunegrensene kan også være nyttig. Dette gjelder særlig der kommunens størrelser og etterspørsel etter byggesakstjenester er noenlunde sammenfallende.
Det er av sentral betydning at kommunene sørger for at dokumentasjonen omkring selvkostberegningene er lett tilgjengelige for de som ønsker innsyn, slik at det er enkelt å overprøve kommunens praksis i ettertid. Om den nye veiledningen vil bidra til en mer enhetlig praksis blant kommunene, gjenstår enda å se.
Forfatter
