Skal du ha lønn for reisetid i jobben?

Bakgrunn

I en tidligere artikkel publisert på Hegnar.no i desember 2017 omtalte vi saken om lønn for reisetid. Politimannen som krevde dette med støtte fra Politiets Fellesforbund, vant ikke frem i Oslo tingrett og heller ikke i Borgarting lagmannsrett. Saken slapp inn for behandling i Høyesterett som i sin saksforberedelse anmodet EFTA-domstolen om en fortolkning av art. 2 i direktiv 2003/88/EF.

EFTA-domstolens rådgivende uttalelse var i strid med tingrettens og lagmannsrettens dommer. Vår tidligere artikkel ble avsluttet med følgende:

«Men til syvende og sist er det Høyesterett som vil si de avgjørende ord i saken. Høyesterett har stilt spørsmål om tolkning av direktivteksten. EFTA-domstolen har gitt en rådgivende uttalelse. Denne er ikke bindende for Høyesterett, men det er sjelden at slike uttalelser ikke legges til grunn.»

Høyesterett avsa 4. juni endelig dom i saken.

Regnes reisetid som arbeidstid?

Saken gjaldt en polititjenestemann med fast arbeidssted på et lensmannskontor. Politimannen var i en periode tilknyttet politidistriktets utrykningsenhet og utførte derfor flere oppdrag utenfor hans vanlige arbeidssted og utenom alminnelig arbeidstid.

Høyesterett behandlet to hovedspørsmål i dommen; om reisetid var å regne som arbeidstid, og deretter hvordan denne arbeidstiden skulle avlønnes.

Etter Arbeidsmiljøloven § 10-1 regnes «arbeidstid» som den tiden arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver. Videre har en arbeidstaker «arbeidsfri» når han ikke står til disposisjon for arbeidsgiver. Et avgjørende spørsmål i dommen var dermed hvorvidt politimannen sto «til disposisjon» for arbeidsgiver ved utførelsene av oppdragene.

Høyesterett har tidligere presisert at uttrykket «til disposisjon» innebærer et krav om at arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver «for å utføre arbeidsoppgaver i henhold til arbeidsavtalen.» Som utgangspunkt faller dermed reisetid utenfor Arbeidsmiljølovens arbeidstidsbegrep, da arbeidstaker i denne perioden ikke kan sies å stå til disposisjon for å utføre arbeidsoppgaver.

Reisetid regnes likevel som arbeidstid der arbeidstaker i løpet av arbeidsdagen blir sendt til et arbeidssted utenom hans faste, men kommer tilbake før avsluttet arbeidsdag. Når det gjelder reisetid i forbindelse med arbeid lengre unna arbeidsstedet hvor overnatting kan være nødvendig, vil dette derimot ikke være arbeidstid med mindre arbeidstaker pålegges dette slik at han må sies å stå til arbeidsgivers disposisjon.

Regnes reisetid som en periode der arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver, vil vedkommende ha krav på lønn etter det alminnelige prinsippet om ytelse mot ytelse. Dersom reisetid ikke regnes som arbeidstid vil arbeidstaker derimot ikke ha disse rettighetene, med mindre det er inngått særskilt avtale om dette.

EFTA-domstolen fastslo at den nødvendige tid som medgår når en arbeidstaker skal utføre et oppdrag for arbeidsgiver utenfor sitt vanlige arbeidssted og utenom alminnelig arbeidstid, utgjør arbeidstid etter direktivet. Høyesterett fant ingen grunn til å fravike den rådgivende uttalelsen, og konkluderte enstemmig med at den reisetiden polititjenestemannen hadde i forbindelse med de aktuelle oppdragene måtte anses som arbeidstid.

Hvordan skal reisetid avlønnes?

Neste spørsmål Høyesterett vurderte var hvilken godtgjørelse som skulle gis for reisene. Politimannen mente at han hadde rett på overtidsbetaling ettersom han sto til arbeidsgivers disposisjon under reisene. Dette var ikke Høyesterett enige i.

Arbeidsmiljøloven gir enkelte fagforeninger adgang til å gjøre unntak fra de alminnelige reglene om arbeidstid og godtgjørelse. Politiets Fellesforbund er en fagforening med slik adgang og står dermed tilnærmet fritt til å regulere hvordan medlemmers reisetid skal godtgjøres. Siden politimannen er medlem av Politiets Fellesforbund er han bundet av tariffavtalen utarbeidet mellom dem og Politidirektoratet.

Høyesterett tok derfor utgangspunkt i tariffavtalen som gir regler for både overtidsbetaling og kompensasjon for reiser. For overtidsarbeid utbetales et tillegg på timelønnen på 50 prosent eller 100 prosent ved helg- og kveldsarbeid, mens reisetid primært skal kompenseres med tilsvarende avspasering. Ved vurderingen av om reisetiden skulle godtgjøres med overtidstillegg tok Høyesterett utgangspunkt i aktivitetsnivået under reisefraværet. Ettersom tariffavtalens vilkår for alminnelig arbeidstid krever «aktivt arbeid» måtte det skilles mellom det og «ren reisetid».

Etter en vurdering kom flertallet i Høyesterett frem til at politimannen kun hadde krav på overtidsbetaling på én av de tre aktuelle reisene. Dette fordi retten vurderte at polititjenestemannens oppdrag nr. 1 og nr. 2 fant sted i tilknytning til hans alminnelige arbeidstid. Oppdrag nr. 3 gjaldt derimot en ordre fra arbeidsgiver i en periode da politimannen i utgangspunktet hadde fri, og gjaldt et oppdrag utenfor hans alminnelige arbeidssted. Tariffavtalens særregel om overtidsbetaling fikk dermed anvendelse på den aktuelle reisen. Én av dommerne mente derimot at alle reisene skulle godtgjøres med overtidsbetaling da han mente politimannen hadde arbeidet under reisene.

Dommens betydning for arbeidstakere

Etter dommen ble avsagt har det vært hevdet at den vil ha stor prinsipiell betydning. Siden avgjørelsen innebærer en endring i hvordan regelverket skal praktiseres, vil denne påstanden langt på vei være korrekt. Spørsmålet blir imidlertid hvem disse praksisendringene vil få konsekvenser for.

Noen medier har uttalt at det vil gjelde alle offentlig ansatte som er på reise pålagt av arbeidsgiver. Dette er trolig en altfor vid forståelse av dommens rekkevidde. Regjeringsadvokaten, som representerte staten i saken, mener dommen får begrenset betydning utover den aktuelle saken og lignende tilfeller. Dette mener også Høyesterett, som påpeker at dommen ikke vil være avgjørende for hva som skal anses som arbeidstid i andre sammenhenger enn i polititjenestemannens tilfelle.

Momentene Høyesterett vektla i vurderingen av om politimannens reisetid skulle regnes som arbeidstid vil være relevante for de fleste arbeidstakere. Dette er fordi Høyesterett utledet disse av uttalelsen fra EFTA-domstolen og  Arbeidsmiljøloven, som gjelder for alle arbeidstakere. Om en arbeidstakers reisetid skal regnes som arbeidstid vil likevel bero på en konkret vurdering av den aktuelle reisen. Det avgjørende vil da være hvorvidt arbeidstakeren skal utføre arbeidsoppgaver utenfor sitt vanlige arbeidssted og utenom alminnelig arbeidstid.

Det som innsnevrer dommens rekkevidde er at godtgjørelsen av politimannens reisetid ble beregnet med utgangspunkt i tariffavtalen mellom Politidirektoratet og Politiets Fellesforbund, og ikke Arbeidsmiljølovens bestemmelser. Det vil dermed kun være de arbeidstakere som er bundet av den konkrete tariffavtalen som vil kunne få direkte følger av dommen. Polititjenestemenn i uniform, og andre lignende yrkesgrupper som er underlagt tilkallingsrett og dermed tilgjengelig for arbeidsgiver utover det alminnelige, vil kunne forvente at dommen får betydning for dem. Det kan også tenkes at arbeidstakere som er bundet av andre tariffavtaler med lignende bestemmelser vil kunne få tilsvarende følger, men dette må i så fall bero på en tolkning i det enkelte tilfellet.

Denne artikkelen (forfattet av advokat John S. Gulbrandsen og praktikant Jenny Marie Solgaard) er også publisert på Hegnar.no.


 

Bing Hodnelands avdeling for Arbeidsrett har kompetanse innen alle de rettsområder som berører norsk arbeidsliv. Vi bistår fagforeninger, arbeidstakere, bransjeorganisasjoner og arbeidsgivere i både kollektiv og individuell arbeidsrett. Våre advokater har prosedert saker på dette feltet for alle de ordinære domstoler fra tingrett til Høyesterett. Vi har også bistått klienter ved rettstvister for Arbeidsretten.

Vi har bred kompetanse på spørsmål som gjelder lønn og arbeidstid.

Ta gjerne kontakt i dag for en uforpliktende samtale hvis du har spørsmål – så finner vi sammen den beste løsningen.

Kontaktpersoner

Alf Kåre Knudsen – John S. Gulbrandsen – Søren Olsen

Forfatter

John Steffen
Gulbrandsen

partner | advokat (H)