Oslomodellen – veien til himmelen eller helvete?

Oslo kommune som byggherre

Oslo kommune er en av Norges største byggherrer. Av årlige innkjøp av varer og tjenester for ca 26 milliarder kroner i året, går omtrent halvparten til investeringer i bygge- og anleggsbransjen.

I januar i år trådte det i kraft et nytt regelverk om offentlige anskaffelser, som blant annet inneholder flere bestemmelser som pålegger offentlige innkjøpere å ta hensyn til miljø, arbeidsforhold og sosiale forhold ved gjennomføringen av sine anskaffelser. Som en konsekvens av de nye reglene har blant annet Oslo kommune sett nærmere på ivaretakelse av slike samfunnshensyn ved kjøp av varer og tjenester. Nå innfører kommunen et sett med strenge krav til leverandører som ønsker å få kontrakter, også kalt Oslomodellen.

Arbeidslivskriminalitet

Bakgrunnen for endringene er alle avsløringene som har vært om kriminalitet i arbeidslivet, og dets økende omfang og utfordring – særlig innen bygge- og anleggsbransjen.

Arbeidslivskriminalitet omfatter handlinger som bryter med norske lover om lønns- og arbeidsvilkår, trygder, skatter og avgifter, gjerne utført organisert, og på en måte som utnytter arbeidstakere eller virker konkurransevridende og undergraver samfunnsstrukturen. Konsekvensene er alvorlige for de enkelte arbeidstakere som berøres, for virksomhetene, for næringslivet og for samfunnet som helhet.

Erfaringsmessig er det nederst i kjeden en finner minst bruk av lærebedrifter, tariffavtaler og skikkelige lønns- og arbeidsvilkår. Faren for økonomisk kriminalitet og sosial dumping er særlig til stede der det er lange leverandørkjeder.

Oslomodellen – et seriøst arbeidsliv!

Oslo kommunes nye standardkontrakter skal bidra til å hindre skatteunndragelser, utnytting av arbeidskraft og sikre bruk av lærlinger. Modellen er utviklet sammen med partene i arbeidslivet, og skal blant annet sikre et seriøst arbeidsliv ved:

  • Krav til bruk av lærlinger (minimum 10 %)
  • Krav om å bruke faste ansatte (i hovedsak)
  • Krav til lønn mellom oppdrag (garantert tarifflønn mellom oppdrag i kontraktsperioden)
  • Krav om faglærte håndverkere (minst 50 %)
  • Krav til antall ledd underleverandører (maks ett ledd under)
  • Krav til lønn og arbeidsforhold (allmenngjorte satser der dette finnes eller landsomfattende tariffavtale for den aktuelle bransjen)
  • Krav til språk
  • Krav om elektronisk betaling
  • Krav om HMS-kort fra første dag på oppdraget
  • Krav om ulykkesforsikring

Kontrakter som omfattes av forslaget

Ved anskaffelser over kr 500 000 eks. mva., er det obligatorisk for kommunens virksomheter å benytte en av de vedtatte standardkontraktene dersom en av kontraktenes bestemmelser dekker det aktuelle anskaffelsesområdet. Kommunen har også vedtatt ulike typer spesielle standard kontraktsvilkår, som skal benyttes i relevante vare-, tjeneste- og bygg og anleggskontrakter.

Krav til bruk av læringer gjelder kun for kontrakter som er av et visst omfang. Dette siden det kan være uforholdsmessig strengt med krav om bruk av lærlinger for de aller minste kontraktene. Kommunen stiller krav til lærlinger der kontraktens varighet er over 3 måneder og kontraktens verdi overstiger kr 1,1 millioner.

Potensielle utfordringer for underleverandører

I bygge- og anleggsbransjen er det ofte mer enn to ledd i leverandørkjeden under hovedentreprenør. Den nye hovedregelen er nå at det kun kan være ett ledd under hovedentreprenør, noe som kan gi bedre oversikt og bedre oppfølgings- og kontrollmuligheter overfor de som er med på å oppfylle kontrakter for kommunen.

Med underleverandører menes leverandører, inkludert enkeltpersonforetak og innleid arbeidskraft, som har påtatt seg utførelsen av en del av de arbeider som omfattes av hovedleverandørens kontrakt med Oslo kommune.

Selv om enkelte oppdragsgivere allerede har innført egne begrensninger i antall underleverandører, kan kommunens vilkår skape store problemer både for gjennomføring av flere prosjekter og for flere aktører. En av grunnene er at det i byggebransjen er en stor grad av spesialisering innenfor de ulike fagene. Entreprenører organiserer seg derfor ofte etter fagfelt, som for eksempel blikkenslagere, flisleggere, elektrikere, murere, rørleggere mv. De fleste hovedleverandørene innehar ikke alle fagfelt og har derfor behov for å knytte til seg ulik kompetanse for de enkelte oppdrag. Vi ser at gjennomføringen av byggeprosjekter som oftest er basert på bruk av slik spesialisert underleveranse. Det blir derfor et problem for gjennomføring av prosjektene om hovedleverandør kun kan ha ett leverandørledd under seg.

Kravet kan også virke ekskluderende for små og mellomstore bedrifter. De besitter gjerne i mindre utstrekning flere ulike kompetanseområder, og kan ha vanskelig for å utvise den fleksibilitet som større leverandører kan ha rom for. Absolutte krav vil også ramme hardere på mindre steder, der det ofte er flere mindre aktører og flere ledd i leveransekjeden, enn i store byer der det er større aktører med alle «fag» i samme bedrift.

Unntak fra begrensning om ett leverandørledd

I enkelte kontrakter kan det være behov for lengre leverandørkjeder, enten for å sikre konkurranser eller for å sikre gjennomføring av kontrakten til rett tid. Oslomodellen gir derfor mulighet for å gjøre unntak fra kravet om ett leverandørledd. Det forutsettes at slik unntak enten avklares i forkant av konkurranse av markedsmessige hensyn og/eller underveis i kontrakten i tilfeller der uforutsette eller spesielle omstendigheter gjør det nødvendig for å få gjennomført kontrakten. Det presiseres imidlertid at lengre kontraktskjeder ikke skal brukes i større grad enn det som er strengt nødvendig.

Finnes det nok etterspurt arbeidskraft?

Oslomodellens krav om fast ansettelse, faglærte, læringer og norskkunnskap – har åpenbart gode intensjoner for å få et seriøst arbeidsliv. Utfordringen blir imidlertid hvor man skal ta disse fagarbeiderne fra.

Det har vært snakk om å utdanne utenlandske ufaglærte gjennom realkompetansevurdering og norsk prøvenemnd, samtidig som det ønskes og fokuseres på å få flere norske ungdommer interessert i fagutdannelse.

I byggebransjen varierer oppdragsmengden og markedet, og det er derfor nødvendig med en viss grad av fleksibilitet. De nye standardkontraktene kan og vil oppleves som inngripende krav med en økt økonomisk risiko for leverandørene.

Et åpenbart problem er at det i dag ikke er mulig å fremskaffe de etterspurte fagarbeidere som det er behov for i forhold til kravene. Og ettersom rekrutteringseffekten til fagene ikke endres på dagen med de nye kravene, så bør det åpnes for endringer av kravene i forhold til den konkrete anskaffelsen.

Den nye nasjonale standarden?

Det forventes at kravene i de nye standardkontraktene etter hvert må tilpasses i forhold til de erfaringer som opparbeides. Kontraktsvilkårene må kontinuerlig endres og utvikles i tråd med ny kunnskap og nye behov i ulike bransjer og samfunnet for øvrig.

En eventuell ny nasjonal standard må også ta hensyn til lokale variasjoner og at foreliggende praksis tilsier at det bør overlates oppdragsgiver å fastsette begrensninger i den konkrete anskaffelsen.

Forslag som stiller klare krav til et seriøst arbeidsliv ønskes alltid velkommen, og det gjenstår å se om byrådsleder Raymond Johansen får rett i sitt ønske at Oslomodellen kan bli den nasjonale standarden.

 

Artikkelen er også publisert på Hegnar.no.

 

Forfatter

Jarle
Edler

partner | advokat