Luxury Law – hva er nå det?

Så hva dreier dette feltet seg om? Ved å grave litt i ulike kilder og artikler viser det seg at begrepet normalt benyttes i to sammenhenger.

Omsetning av luksusvarer i privatmarkedet

For det første der advokater bistår enten kjøpere eller selgere i private transaksjoner av luksusvarer – det være seg luksusyachter, fly, biler og eiendom. Advokatene har spesialkompetanse innen disse områdene, som altså stort sett dreier seg om kjøp og salg, men også skatt og avgiftsregler. Enkelte private klienter har i dag en større økonomi enn mange selskaper, og innen dette privatklientsegmentet har mange advokater funnet sin nisje.

Det er imidlertid lite tenkelig at det finnes tilstrekkelig med klienter i Norge til at norske advokatselskaper vil opprette egne avdelinger for dette markedet. Men like fullt er det nok mange advokater som også i Norge er «spesialisert» innen bistand til velstående privatklienter med egne behov for advokathjelp. Men dette dreier seg stort sett om juridisk kompetanse på tradisjonelle rettsområder kombinert med kunnskap om på hvilke områder slike klienter trenger bistand.

Luksusvaremerker

For det andre benyttes begrepet om juridiske problemstillinger knyttet til produksjon av mer motepregede luksusprodukter som klær, vesker juveler osv. der advokater bistår store merkevareprodusenter (eller deres motparter). Advokatene innen disse markedsområdene bistår i stor grad med kompetanse innen immaterialrett (IPR). I denne sammenhengen først og fremst knyttet til varemerke-, design- og markedsrett. Produsentene bistås med å sikre best mulig beskyttelse av sine varer, enten ved registrering og oppfølgning av patent-, varemerke- eller designrettigheter. Motpartene vil ofte være de som krenker, eller påstås å krenke, slike rettigheter. Mange av disse benytter også advokater i slike tvister, og sikkert noen til og med som rådgivere for hvor tett opp til konkurrentene de kan våge å legge seg.

Immaterialrett

For en del år tilbake var det ikke mange advokater som satset på spesialisering innen markeder som involverte immaterialrett, med unntak for musikk- og filmindustrien i store produsentland. Unge jurister fikk heller råd om å satse på finans- eller energirett, fordi det var der det var mest oppdrag og inntekter å hente. I dag er IT, sport og media også høyst relevante områder ut fra de samme kriterier.

Advokaters spesialisering følger ofte de markedene der det genereres mest penger. Advokater med kompetanse innen immaterialrettsfeltene har rettet seg mot f.eks. IT, legemiddel-, media- og sportsbransjen. Dette er bransjer der det ofte er involvert store verdier. Luksusvarebransjen har nok også generert en god del advokatarbeid, men ikke i samme grad, og ikke som noen egen spesialisering. Men da Boston Consulting Group i 2015 anslo verdien av det globale luksusvaremarkedet til over 700 milliarder, og at det vil øke til over en billion frem til 2020, er det vanskelig å være uenig med en London advokat som uttaler: «-the only surprise is that lawyers have taken so long to take a direct interest».

Luksusmarkedet

I de senere år har kjøpekraften, eller rettere sagt kjøpsvolumet, innen det som kalles luksusvaresegmentet økt betraktelig.

Markedet for luksusartikler har økt i USA og Europa. Men den største globale økningen har skjedd i folkerike territorier som Midt Østen, Sør Amerika og ikke minst Asia. Kinesiske turister legger igjen enorme pengesummer i europeiske land når de er ute og reiser. Og hva bruker de mest penger på? Ikke først og fremst mat og hotell, men på luksusartikler.

Denne utviklingen har ført til at større og mer målrettede investorer og eiere har tatt styring i de store motehusene, som f eks i Louis Vuitton, som er en del av konsernet Louis Vuitton Moet Hennessy (LVMH) og Gucci. Dette har ført til større produksjon og omsetning og dermed større fokus og behov for å beskytte sine merker og varer mot inngrep, utnyttelse og etterligninger. Ikke bare fra billigprodusenter i Asia, men også i fra konkurrenter i tilsvarende marked og ulik bruk av produkter og varemerker i andre sammenhenger.

To eksempler på dette er:

Louis Vuitton mente logoen deres kom til syne på en basketball i ca ett sekund i en Hyundai reklame som ble vist i forbindelse med Superbowl i USA i 2010. LV saksøkte fordi de mente deres varemerke med dette hadde blitt «utvannet». Til stor overraskelse for mange fikk de medhold. Avgjørelsen er sterkt kritisert og blant annet av en ledende advokat i USA beskrevet som «the most unfortunate legal decision of the past five years».

Louis Vuitton fikk tydeligvis blod på tann og saksøkte produsenten av filmkomedien «The Hangover Part 2» fordi en av skuespillerne bar på en etterligning av en LV bag og uttalte deres navn feil som: «Lewis Vee-ton». Saken ble avvist fordi kunstneriske ytringer er beskyttet av USAs konsitusjon.

Det har versert og verserer fortsatt en rekke søksmål rundt om i verden av lignende karakter. Hvis man går inn på nettstedet «The Fashion Law» kan man lese om de fleste av de større sakene. Og tro meg, det er både interessant og underholdende, men til dels også deprimerende lesing.

Hva skjer i Norge?

Her i Norge har vi i de senere år hatt saker i rettsapparatet om litt mindre luksuriøse varer, f. eks. retten til å benytte begrepet Potetgull. Maarud mente de ved registrering og innarbeidelse i markedet hadde enerett til dette navnet for sine potetchips. Dette ble bestridt av konkurrenten KIMs, og som vant frem med dette i retten i 2015.

Det har også i Norge tidligere versert saker der luksusprodusenter har angrepet markedsføring de mente var i strid med deres rettigheter i Norge. De tyske produsentene av Moselvin saksøkte Ringnes fordi de mente Ringnes produkt Mozell krenket deres rettigheter. I 1995 endte saken i Høyesterett, og Ringnes ble frifunnet.

Sist, men ikke minst, saksøkte den franske stat og champagneprodusentenes organisasjon Oslorestauranten, Champagneria, fordi de mente de ikke hadde rett til å benytte dette navnet for sin restaurantdrift. De fikk verken medhold i tingretten eller lagmannsretten og anket ikke til Høyesterett. Dommen i lagmannsretten ble avsagt i 2008 og Champagneria lever fortsatt i beste velgående med samme navn.

Selv om det også verserer slike saker i Norge står nok de største slagene i land med større innbyggertall. Advokater i slike territorier vil trolig ha tilstrekkelig arbeid i årene fremover, og vil fortsatt delta i Luxury law arrangementer sammen med produsentene.

Vi må nok uansett vente lenge på at et norsk advokatselskap oppretter egen avdeling for Luxury Law. Og for øvrig finnes det jo heller ikke noe godt norsk begrep. Luksus juss klinger ikke like bra og kan vel også misforstås dithen at det er jussen eller salærene som er i luksusklassen – noe som også vil kunne fremstå som en vel dristig form for markedsføring.

 

Denne artikkelen er også publisert på Hegnar.no.

Forfatter

John Steffen
Gulbrandsen

partner | advokat (H)