EUs opphavsrettsdirektiv – fører det til internetts død?

Nytt slag i krigen om internett

EU-parlamentet har denne uken stemt gjennom et forslag til nytt opphavsrettsdirektiv som får rettighetsorganisasjoner til å feire som en stor seier for deres sak og andre til å frykte for internetts fremtid. Vedtaket markerer et nytt slag i den politiske drakampen vi tidligere har omtalt som «Krigen om internett».

I kjernen av striden er et forslag om en ny enerett for mediebedrifter og et annet om større ansvar for Facebook, Twitter og lignende selskaper for innholdet på deres plattform. Begge forslagene er sagt å ha potensial til å endre internett slik vi kjenner det, og begge ble stemt gjennom i EU-parlamentet. I tillegg til disse stemte parlamentet gjennom et mindre kjent forslag om nye rettigheter i sportsarrangementer som kan vise seg å skape vel så mye kontroverser.

Etter onsdagens avstemning skal direktivforslaget gjennom nye forhandlinger mellom EU-kommisjonen, EU-parlamentet og EU-rådet, før det på nytt skal stemmes over i EU-parlamentet en gang i 2019. Ettersom forslaget nå allerede har vært gjennom kommisjonen og parlamentet, er det likevel sannsynlig at det endelige resultatet vil ligne på det parlamentet stemte gjennom denne uken, og eventuelt ende opp som gjeldende EU- og EØS-rett. Det er derfor interessant å se nærmere på hva forslaget faktisk inneholder.

Ny enerett for utgiver av mediebedrifter

Forslaget gir mediebedrifter en ny enerett til å kopiere og dele materialet de publiserer på nett. Bakgrunnen er at journalistisk innhold kopieres og deles på internett i stort omfang på måter som ikke genererer inntekter for mediebedriftene som finansierer produksjonen av slikt innhold. Mediebedrifter har særlig vært kritiske mot Google, som anklages for å profittere på mediebedriftenes bekostning ved å samle korte utdrag fra nyhetsartikler i tjenesten Google News.

Også sosiale medier som Facebook og Twitter hevdes å tjene penger på mediebedriftenes bekostning, gjennom at tjenestene deres skaper forhåndsvisninger når noen deler lenker på deres plattformer. Tall innhentet av EU-kommisjonen viser at en stor andel av brukere av slike plattformer konsumerer nyheter utelukkende basert forhåndsvisninger, uten å trykke seg videre til den faktiske nyhetsartikkelen. Dette innebærer at mediebedrifter ikke får trafikk til sine nettaviser fra denne gruppen nyhetslesere og da heller ikke annonse- eller abonnentsinntekter.

Innenfor dagens opphavsrettsregler er det vanskelig for mediebedriftene å gjøre noe med dette. Selv om de fleste mediebedrifter eier opphavsretten til alt innhold som deres journalister produserer, vil korte utdrag fra nyhetsartikler ofte kunne deles fritt i kraft av sitatretten og fordi det ofte er vanskelig å avgjøre om slike utdrag er beskyttet av opphavsrett i det hele tatt. I tillegg er selskaper som Facebook, Twitter og Google i stor grad beskyttet mot å bli holdt ansvarlig for opphavsrettskrenkelser som begås av brukerne av deres plattformer gjennom egne regler om ansvarsfritak i EUs ehandelsdirektiv.

Dette er bakgrunnen for artikkel 11. Etter bestemmelsen gis mediehus en enerett for sitt nyhetsinnhold som gjelder for alle delene av innholdet, inkludert korte utdrag, og uten at det stilles et såkalt krav om verkshøyde for at vern skal oppnås.

Vernet er begrenset til å gjelde i fem år, og medlemsland kan gjøre samme unntak fra denne eneretten som de i dag kan gjøre fra tradisjonell opphavsrett. Dette inkluderer unntak for bruk av innhold som sitater og i parodier, to unntak som vil dekke mye av den delingen av nyhetsinnhold som gjøres på sosiale medier.

I tillegg har både EU-kommisjonen og EU-parlamentet latt seg påvirke av deler  av kritikken mot forslaget som mener at en slik enerett vil begrense delingen av nyhetsstoff på internett, og inntatt enkelte særegne unntak og avgrensninger som er ment å gå denne kritikken i møte. Blant disse er klargjøringen om at mediebedriftenes enerett ikke skal stå i veien for privat og ikke-kommersiell bruk av nyhetsstoff og heller ikke gjelde for lenker som er sammenstilt med individuelle ord.

Det er imidlertid uklart om disse unntakene og begrensningene vil avhjelpe et av kritikernes fremste ankepunkt, nemlig at forslaget vil begrense bruken av forhåndsvisninger av artikler som brukere deler på sosiale medier. Dette vil tidligst bli klart når direktivet er endelig vedtatt og implementert i nasjonal rett.

Fornuftig håndheving eller privat overvåking?

Minst like omstridt er forslagets artikkel 13 som pålegger selskaper som Facebook og Twitter et større ansvar for hva deres brukere deler på slike plattformer. I dag deles det store mengder opphavsrettsbeskyttet innhold på slike plattformer uten samtykke fra rettighetshaverne og da uten at disse får betaling for slik deling.

Selskapene pålegges for det første en forpliktelse til å inngå lisensavtaler med rettighetshavere og rettighetsorganisasjoner, som for eksempel TONO som forvalter musikkrettigheter her i Norge, for å sikre slike rettighetshavere betaling for bruken som faktisk skjer.

Videre pålegges selskapene en plikt til å ha effektive klage- og reaksjonsmekanismer for å håndtere krenkelser av opphavsrettigheter som skjer på deres plattformer. Denne plikten har skapt sterke reaksjoner fordi den er tolket av kritikere til å innebære at selskapene pålegges en plikt til å gjennomgå alt innholdet som deles på plattformene, noe som er karakterisert til å innebære en plikt for disse å drive privat overvåking av deres brukere. Kritikere frykter også at dette økte ansvaret vil innebære en større forsiktighet fra selskapene som vil medføre at plattformene blir mer restriktive på hva brukerne tillates å dele.

Det store spørsmålet i denne sammenheng er i hvilken grad slike selskaper vil klare å skille mellom lovlig og ulovlig bruk av rettighetsbeskyttet innhold. Selv om det er klart at det i dag deles mye innhold ulovlig på sosiale medier, er det like klart at mye av delingen er lovlig i kraft av viktige unntak fra opphavsretten som sitatretten og andre unntak som er viktig for informasjonsfriheten i samfunnet.

Selv om intensjonen bak forslaget er at det skal betales for deling av opphavsrettsbeskyttet innhold, kommer man ikke bort fra at forslaget inneholder mange upresise begreper og formuleringer som det er vanskelig å vurdere konsekvensene av. Forhåpentligvis vil dette bli ryddet opp i på EU-nivå, ellers senest når reglene vedtas som nasjonal rett.

Allerede nå kan man likevel forutse at forslaget vil føre til at flere aktører får på plass et såkalt notice-and-takedown-system hvor rettighetshavere kan varsle om opphavsrettskrenkelser og deretter få ulovlig delt innhold fjernet uten å måtte gå den lange veien om domstolene. I tillegg vil trolig flere selskaper se det som uunngåelig at de må inngå avtaler med kollektive rettighetsorganisasjoner for å klarere bruken av beskyttet innhold som skjer på deres plattformer.

Ny enerett for arrangører av sportsarrangementer

Et forslag som også ble stemt gjennom denne uken er å gi arrangører av sportsarrangementer en enerett tilsvarende den opphavere har i sine åndsverk. Den vedtatte teksten er så kort at den gjengis under i sin helhet:

«Member States shall provide sport event organizers with the rights provided for in Article 2 and Article 3 (2) of Directive 2001/29/EC and Article 7 of Directive

2006/115/EC».

Forslagets ordlyd tilsier at «sport event organizers» skal gis de samme enerettighetene som opphavere gis etter gjeldende opphavsretts- og utleiedirektivet. Bestemmelsen inneholder imidlertid ingen nærmere beskrivelse av kravene for å anses å være en «sport event organizer» og heller ingen henvisning til hvilke unntak og avgrensninger som (eventuelt) skal gjelde for en slik enerettighet. Det er heller ingen forklaring i direktivets fortale på hva formålet bak rettigheten er eller hvilket problem den er ment å løse.

Det er for øvrig også hevdet at forslaget ble stemt gjennom ved en feil fra EU-parlamentet, noe som kan forklare den manglende forankringen forslaget har i direktivforslaget for øvrig.

Tas bestemmelsen på ordet, kan den enkelt tolkes til dithen at den vil innebære at publikum til sportsarrangementer må be om samtykke fra arrangørene til å filme og dele opptak av slike arrangementer. En slik rettighet vil reise en lang rekke spørsmål, for eksempel hvilke arrangementer som skal dekkes av rettigheten og ikke minst om tradisjonelle unntak fra opphavsrett skal gjelde selv om disse ikke nevnes i forslaget. Slike spørsmål vil forhåpentligvis bli adressert i de videre forhandlingene og i det endelige direktivforslaget som skal stemmes over i 2019.

***

Denne artikkelen (skrevet av advokat Mathias Lilleengen og advokat Vegar Waage) er også publisert på Hegnar.no.

 


 

Bing Hodnelands avdeling for IT & Media dekker alle de sentrale rettsområdene som er relevante for IT- og mediebransjen: Opphavsrett, varemerkerett, markedsrett, ytringsfrihet, personvern, medierett, ehandels- og ekomrett samt reglene om offentlige anskaffelser.

Vi har bred kompetanse – blant annet rundt spørsmål om opphavsrett på internett.

Ta gjerne kontakt i dag for en uforpliktende samtale hvis du har spørsmål – så finner vi sammen den beste løsningen.

Kontaktpersoner

Mathias Lilleengen – Jon Wessel-Aas – Stine Helén Pettersen

Forfattere

Mathias
Lilleengen

partner | advokat

Vegar
Waage

advokat