Er det angrerett i kommersielle avtaler?

Avtaler er bindende

Hovedregelen i Norsk rett er at avtaler inngås og blir bindende i det øyeblikk et tilbud aksepteres. Det foreligger således en avtale når to eller flere parter ved tilbud og aksept blir enige om å stifte eller endre et rettsforhold seg imellom.

I den aktuelle dommen trakk en avtalepart tilbake sin aksept av et fremsatt tilbud etter 10 dager. Spørsmålet Høyesterett tok stilling til var om avtale var inngått og om den ene avtaleparten i tilfelle er ubundet etter reglene om tilbakekall av løfter. Høyesterett konkluderte med at det var inngått en bindende avtale og foretok deretter en vurdering av om avtaleparten var berettiget til å trekke aksepten sin tilbake.

Tilbakekalling av løfter

Norsk avtalerett bygger på løfteprinsippet, som innebærer at et løfte i utgangspunktet er bindende innenfor den akseptfrist som gjelder. Løftet kan imidlertid kalles tilbake forutsatt at mottaker ikke har innrettet seg etter tilbudet/løftet.

I henhold til avtalelovens § 7 kan et løfte tilbakekalles før det er kommet frem til mottakeren. Løftet vil da ikke være bindende, dersom tilbakekallserklæringen er kommet til løftemottakers kunnskap før eller samtidig med løfteerklæringen.

Motsetningen er at løftegiver er bundet av et løfte dersom det ikke er tilbakekalt før løftet har kommet til mottakers kunnskap. Det er således i utgangspunktet ikke mulig å få tilbakekalt løftet, og det vil normalt være bindende straks det aksepteres innen akseptfristen.

Ut over bestemmelsen i § 7, er det begrensede muligheter til å tilbakekalle et løfte. Tilbakekallelse etter kunnskap kan skje gjennom reglene for tilbakekall re integra (lat. «mens saken ennå er urørt») i henhold til avtalelovens § 39 annet punktum.

“Dog kan, hvis særlige grunde tilsiger det, hensyn tages til, at han efter dette tidspunkt, men før han endnu har indrettet sig efter viljeserklæringen, har faat eller burde ha faat kjendskap til forholdet.“

Høyesterett har konkludert med at det er to vilkår som må være oppfylt for at tilbakekallelse kan skje etter at bindende avtale er inngått:

  1. Løftemottakeren må ikke ha innrettet seg i tråd med løftet
  2. Det må foreligge særlige grunner for tilbakekall.

Begge vilkårene er utslag av den samme interesseavveining, og dette fører til at de ofte må sees i sammenheng ved den endelige vurdering. Dette gjelder blant annet tidsmomentet, som ofte tillegges betydelig vekt ved begge vurderingene.

Innrettet seg etter løftet

Etter at løftet har kommet til løftemottakerens kunnskap, vil det ofte ta noe tid før løftemottakeren innretter seg i tråd med det avtalte. Det kan ta tid å få på plass arbeidere og/eller produksjonsutstyr, og de fleste venter som oftest med forberedelser til gjennomføring av avtalen til de er sikre på at de har en bindende avtale.

Det sentrale her er om løftemottakeren har foretatt handlinger eller disposisjoner i tillit til at løftegiveren er bundet. Det følger av forarbeidene til avtaleloven at innrettelsen må innebære at denne «ikke uten skade eller uleilighet kan omgjøres».

Ovennevnte innebærer at tilbakekallelse av aksept som medfører et økonomisk tap for løftemottakelsen, vil medføre «skade» og således ikke aksepteres. Videre vil det være større grunn til å avskjære tilbakekallelse der det har gått lang tid mellom løftet og tilbakekallelsen, enn der tilbakekallelsen kommer kort tid etter at løftet er avgitt.

I den aktuelle dommen erkjente avtaleparten at de ikke hadde innrettet sin virksomhet i henhold til løftet og den inngåtte avtale.

Særlige grunner til å trekke aksepten

Høyesterett tok derfor stilling til vilkåret om «særlige grunner» som det «kan» tas hensyn til. Vurderingen av «særlige grunner» og «kan», legger opp til en bred skjønnsmessig vurdering.

Vilkåret om «særlige grunde» tilsier at det må utvises et skjønn, der hensynet til forutberegnelighet for løftemottakeren må veies opp mot ulempene for løftegiveren. En slik skjønnsmessig vurdering vil ofte bli konkret i forhold til de faktiske omstendigheter

I dommen ble det lagt til grunn at også etterfølgende omstendigheter – begivenheter som er inntruffet etter at avtalen er inngått – kan utgjøre en særlig grunn som gir en part adgang til å trekke tilbake sitt løfte etter re integra-regelen.

Høyesterett presiserte imidlertid at etterfølgende omstendigheter – i alle fall alene – i praksis vanskelig kan gi grunnlag for tilbakekallelse av løfter. Dette gjelder særlig der det er inngått en avtale mellom profesjonelle og likeverdige parter. Her ble blant annet behovet for forutsigbarhet for partene ble tillagt vekt. Videre ble det fremhevet at det er lite rom for tilbakekallelse på grunn av etterfølgende forhold etter at avtale var inngått, når dette i stedet kan reguleres av de alminnelige misligholdsbeføyelser på grunn av forsinkelse eller mangler. I denne forbindelse siteres følgende fra dommen:

«… Særlig i kommersielle avtaleforhold mellom profesjonelle og likeverdige parter, slik tilfellet var her, ligger det til rette for å regulere i avtalen selv hvilken betydning ulike begivenheter som kan inntreffe under avtalens løp, skal få. Tilbakekall re integra vil etter min mening være lite aktuelt hvis grunnlaget er en etterfølgende adferd fra den andre parten som typisk reguleres av misligholdsreglene.»

En særlig grunn kan også være mistillit mellom partene. Men også her uttalte Høyesterett at det skal mye til for tilbakekallelse på dette grunnlag sett i forhold til alminnelige misligholdsregler. Dette er forhold som bør avklares gjennom dialog mellom partene, og ikke et forhold som kan vektlegges som grunnlag for å trekke seg fra avtalen.

Det ble også vurdert om mislighold av avtalt oppstartmøte tilsa at avtaleparten kunne kalle tilbake sitt løfte. Dette ettersom adferden kan gi inntrykk av nedprioritert oppfyllelsen av avtalen. Høyesterett presiserte imidlertid nok en gang at det er en svært høy terskel for bruk av tilbakekallelse av løfter der bindende avtale er inngått, og konkluderte med at manglende tilbakemeldinger eller deltakelse på oppstartmøte ikke var tilstrekkelig for den ene avtaleparten til å trekke seg fra avtalen.

Dommens rekkevidde

Dommen gir avklaring på hva som kreves for å kalle tilbake en aksept i avtaleforhold mellom profesjonelle og likeverdige parter. Konklusjonen er tilbakekallelse av løfter normalt ikke kommer til anvendelse i kommersielle forhold (profesjonelle parter), selv om unntak kan forekomme. Dommen klargjør momenter av betydning ved vurdering av tilbakekallelse av løfter og konkluderer med at terskelen er høy for slik tilbakekallelse.

Høyesterett har særlig fremhevet at tilbakekallelse nok ikke er aktuelt der en etterfølgende adferd reguleres av de alminnelige misligholdsbeføyelser, som prisavslag, erstatning og heving ved forsinkelse eller mangler.

I avtaleforhold der den ene part er forbruker, stiller det seg nok litt annerledes. Forbruker har en lovbestemt angrerett der handelen skjer utenfor fast utsalgssted. I andre tilfeller vil det nok også stilles noe mildere krav for forbrukeren til å kalle tilbake en aksept, samtidig som det vil bli stilt strengere krav der det er profesjonelle som tilbakekaller en aksept eller tilbud til forbruker. Dette gjelder både i forhold til forbrukerens innrettelse og vurdering av særlige grunner. Det bør derfor fremheves i tilbud hvor lenge tilbudet kan gjøres gjeldende, hvordan det kan aksepteres og konsekvenser av en aksept.

 

Denne artikkelen er også publisert på Hegnar.no.

 

Forfatter

Jarle
Edler

partner | advokat