Bitre navnestrider, hvem eier bandnavnet?

Enkelte artister har kanskje vært mer opptatt av suksess, jublende fans og høye streamingtall enn formaliteter rundt deres immaterielle rettigheter. Tvister om rettigheter til komposisjoner og innspillinger har domstoler i inn- og utland allerede brukt mye tid på å avgjøre, men også navnet på bandet har vist seg å være en verdifull ressurs som ofte blir gjenstand for krangling. De siste årene har flere navnekrangler endt opp i offentligheten, og sist ute er bandmedlemmene i Highasakite som i disse dager krangler om rettighetene til varemerkeregistreringen av navnet.

The Commodores

En ankedomstol i USA avsa i januar 2018 en 50 siders dom som handlet om krangelen om bandnavnet mellom en håndfull av de originale bandmedlemmene i bandet Commodores. The Commondores ble for alvor kjent med Lionel Richie i spissen, med klassiske hits som «Easy» og «Three Times a Lady». Lionel Richie forlot etterhvert bandet, og krangelen om bandnavnet oppstod mellom tre av de originale bandmedlemmene: To av dem fortsatte opptredener under navnet Commondores, mens den tredje startet sin egen virksomhet under navnet i 2013, etter en 25 års pause fra bandet.

De originale medlemmene hadde gjennom årenes løp inngått flere bandavtaler som regulerte eierskapet til bandnavnet, og domstolen avgjorde saken primært på dette grunnlaget, i tillegg til varemerkerettslige betraktninger. Den varemerkerettslige vurderingen var basert på at domstolen anså bandet for i fellesskap å ha innarbeidet navnet og dermed oppnådd eierskap til navnet i fellesskap. Domstolen mente at eierskapet ikke kunne deles opp slik at flere kunne bruke navnet under ulike forgreininger. Når et medlem forlot bandet, forble eierskapet hos de gjenstående medlemmene, ”and could not be divided from the group”.

Ville utfallet vært det samme etter norsk rett?

Rettslige verktøy

Det finnes ingen særreguleringer i norsk rett for bandnavn, men det finnes en rekke regelsett som vil kunne løse slike navnetvister i fravær av en bandavtale som spesifikt regulerer spørsmålet.

Både varemerkeloven, foretaksnavneloven, selskapsloven, foreningsretten, sameieloven og markedsføringsloven kan være relevante for løsningen på navnetvister. Dersom bandet er organisert som et selskap og selskapet har samme foretaksnavn som bandet, kan tvisten ofte være løst allerede på dette grunnlaget. I fravær av eierskap til en felles organisasjon som igjen eier bandnavnet, vil sameiebetraktninger ofte være et nærliggende grunnlag å løse slike tvister på.

Sakene som har nådd domstolene (og pressen) i Norge har ofte relatert seg til samme situasjon som med Commondores: At det skjer endringer i bandets sammensetning og der både de gjenværende og fratredende medlemmene ønsker å fortsette bruk av navnet. To norske band har i nyere tid fått dette spørsmålet vurdert av domstolene.

Gorgoroth

Gorgoroth ble etablert som et black metall-band i 1992 med tre bandmedlemmer. Etterhvert kom flere til, og noen forlot bandet slik at Gorgoroth har bestått av tre personer frem til 2007, da et av medlemmene ikke fikk bli med videre. Både det utestengte medlemmet og de gjenværende medlemmene ville fortsette å bruke navnet. Bandet hadde ikke skrevet bandavtale. Rett før tvisten registrerte de to gjenværende medlemmene navnet som varemerke hos Patentstyret.

Medlemmet som ble utelatt mente at han selv hadde innarbeidet merket og dermed eide det, mens de to øvrige mente at flertallet i bandet til enhver tid bestemte over navnet.

I mangel av lovregulering og skriftlige avtaler mellom partene, brukte Oslo tingrett sameierettslige synspunkter supplert med reelle hensyn på grunnlag av de interesser som sto mot hverandre for å løse saken. Retten konkluderte med at det ikke var grunnlag for å etablere en regel om at bandets flertall skulle råde over retten til navnet eller at ”originalmedlemmene” skulle eie det, men la til grunn at rettighetene tilhørte de til enhver tid faste medlemmer i bandet med støtte i «naken inn – naken ut»-prinsippet, som bandet hadde praktisert siden oppstarten.

The Blacksheeps

Ungdomsbandet The Blacksheeps skilte etterhvert lag etter interne stridigheter. Den ene halvparten av bandet (Agnete Johnsen og Emilie Nilsen) ønsket å videreføre bandet med andre medlemmer enn de opprinnelige. De to andre medlemmene ønsket å forby førstnevnte å benytte bandnavnet dersom de ikke lenger var velkommen i bandet. Indre Finnmark tingrett kom til at spørsmålet måtte løses ut fra reelle hensyn eller verdivurderinger der man søker den beste generelle regel som også gir den beste løsningen for den konkrete sak. Selv om retten fant det klart at en splittelse av en gruppe vil fremstå og føles som urimelig for de som ikke får fortsette, måtte det tas hensyn til at ungdomsband ofte ikke vil ha den samme stabilitet som mer etablerte band. Det å bli fratatt mulighetene som lå i suksessen og populariteten bandet opplevde med ved sin deltakelse i MGP Junior ville være mer urimelig. Tingretten vektla også at vokalisten i bandet var frontfiguren og utgjorde dermed grunnlaget for videreføring av bandet og den verdi navnet representerte. Tingretten konkluderte med at Agnete Johnsen og Emilie Nilsen kunne videreføre bandnavnet The Blacksheeps, selv om de to øvrige originalmedlemmene ikke hadde samtykket til dette.

Formaliteter kan få avgjørende betydning

Bandet Highasakite har den siste tiden vært rapportert å være preget av uenigheter, blant annet om eierskapet til bandnavnet. Mens enkelte av medlemmene mener at navnet ble innarbeidet av to av medlemmene før bandet fikk sitt gjennombrudd, har ett av de andre medlemmene søkt varemerkeregistrering av navnet hos Patentstyret på egenhånd i tidsrommet rundt tvisten.

I denne saken er det også slik at bandet har et felles selskap, Highasakite DA og det er tre av medlemmene som har levert innsigelsen til Patentstyret på vegne av selskapet. Den første grupperingen har på sin side anført at den andre grupperingen ikke har rett til å opptre på vegne av Highasakite DA og dermed heller ikke inngi innsigelsen.

Selv om partene synes å være enige om at merket har vern på grunn av innarbeidelse, må Patentstyret ta stilling til hvem som har stått for innarbeidelsen av navnet: bandet som helhet eller medlemmet som har levert inn søknaden. Både varemerkerettslige, selskapsrettslige og avtalerettslige forhold ser ut til å kunne være relevante i denne saken i fravær av en god bandavtale som tar stilling til eierskapet og konsekvensene av interne stridigheter i bandet.

 

Denne artikkelen er også publisert på Hegnar.no.

 

Forfattere

Stine Helén
Pettersen

partner | advokat

Limita
Lunde

advokatfullmektig