Ansvar for avløp- og overvannskader – hvem tar regningen?

Som følge av klimaendringer må det forventes hyppigere ekstremvær og større mengder nedbør og flom i fremtiden. Grunneiere, eiere av avløpsanlegg og utbyggere som igangsetter utbyggsprosjekter må forvente økende krav til å håndtere vannavrenning og store vannmengder på kort tid.

Fast Eiendom & Entreprise

Økt nedbør og ekstremvær reiser spørsmål om ansvar

 

Meteorologisk institutt meldte nylig om rekordstore nedbørsmengder på Østlandet og Sørlandet høsten 2020.[1] For første gang siden 1993 ble det registrert mer regn i Oslo enn i Bergen i oktober måned. Med klimaendringene må vi forvente økte mengder nedbør og hyppigere ekstremvær fremover.

 

Men hvem sitter med ansvaret når uhellet først er ute? Hvilke erstatningsansvar kan grunneiere, utbyggere og anleggseiere pådra seg når sviktende håndtering av avløpsvann og overflatevann påfører skade og tap på annen privat eiendom?

 

Krav i byggeprosjektet

 

Håndtering av nedbør og vannavrenning er noe utbygger alltid må å ta hensyn til i byggeprosjekter. Plan- og bygningsloven med tilhørende byggesaksforskrift (SAK10) og teknisk forskrift (TEK17) krever at utbygger prosjekterer og sikrer at overvann infiltreres og ledes bort slik at oversvømmelser unngås.

 

Særlig i byer og tettsteder ser man at konsentrert bebyggelse («fortetting») reduserer naturlige vannavrenning- og fordrøyningsmuligheter. Eksisterende avløpsinfrastruktur kan også være utdatert. Det kan bli komplisert og kostbart å etablere ny tilfredsstillende avløpsinfrastruktur i allerede bebygde områder. Men byggesaksmyndighetene har stort sett gode muligheter til å kreve at utbygger helt eller delvis betaler hvis utbyggingen skaper behov for det.

 

Eieren kan bli erstatningsansvarlig – uavhengig av skyld

 

I Norge finnes det ikke én enkelt lov som regulerer alt ansvar for skader som følge av svikt i avløp- og overvannshåndteringen. Regler om slikt ansvar er spredt rundt i regelverket. Vi har regler i naboloven, vannressursloven og forurensningsloven som slår fast at grunneiere, avløpseiere og utbyggere kan bli ansvarlige.

 

I tillegg har vi generelle erstatningsregler som er utviklet i rettspraksis. Høyesterett har en rekke ganger tatt stilling til anleggseierens ansvar i situasjoner der loven ikke får anvendelse. Vi fikk en prinsipiell avklaring i den såkalte Vannledningsdommen fra 1905. Her slo Høyesterett fast at en virksomhet – i denne saken en kommune som eide et anlegg – måtte holdes ansvarlig for skader på privat eiendom som følge av brudd på et vannrør.

 

Det interessante med dommen er at kommunen ikke kunne klandres for manglende ettersyn ved ledningen. Likevel ble kommunen holdt ansvarlig. Høyesterett uttalte at det var mest rettferdig at den som eide ledningsnettet ble holdt ansvarlig for skader denne påfører omgivelsene, istedenfor uskyldige tredjeparter. Dette standpunktet har blitt fulgt opp i senere dommer og lovgivning.

 

Naboens ansvar – også aktuelt ved manglende sikring

 

Et praktisk tilfelle som gir grobunn til konflikter, er eiendommen som ligger høyere i terrenget enn naboen. Grunneier A setter i gang tiltak på sin tomt, som medfører endringer i det naturlige bekkeløpet slik at vannet nå renner over hos nabo B og påfører skader. Selv om du måtte mene at nabo B er aldri så irriterende og fortjener en «skyllebøtte», kan naboloven § 9 gi nabo B vern mot tap som følge av manglende sikringstiltak på din tomt.

 

Naboloven krever heller ikke at grunneier A har handlet uaktsomt for å bli ansvarlig. Det avgjørende er om nabolovens bestemmelser har blitt brutt, f.eks. lovens § 5 som pålegger enhver som foretar graving, utbygging eller lignende å sikre mot utrasing, innsig og andre skader på naboeiendom.

 

En annen praktisk regel er naboloven § 2, som fastslår at ingen må «ha, gjera eller setja i verk noko» som påfører urimelig eller unødig skade eller ulempe hos naboen. Formuleringen «ha» indikerer at ikke bare aktive handlinger, men også at unnlatte tiltak kan resultere i ansvar. Det skal nok en del til, men grunneieren som står og ser på at bekken i hagen «renner over» og unnlater å foreta seg noe, kan altså i ytterste konsekvens bli ansvarlig for skader dette påfører naboeiendommen.

 

Vannressursloven – vedlikeholdsplikt for inngrep i vassdrag

 

Formålet med vannressursloven er å sikre forsvarlig bruk av vassdrag og grunnvann, samt forebygge flom og oversvømmelser, jf. lovens § 1. Vannressursloven § 47 andre ledd fastslår at aktører som etablerer anlegg eller gjør inngrep i vassdrag, kan bli ansvarlige for brudd på loven «uten hensyn til skyld». Aktører som påvirker opprinnelig vannføring, vannstand, vassdragets leie, den kjemiske vannkvaliteten, o.l., plikter å holde vassdraget i «forsvarlig stand», jf. lovens § 37. Kravet til forsvarlig vedlikehold øker jo større risiko inngrepet er i vassdraget.

 

Det er vanligvis den som eier eller har konsesjon til anlegget, som er ansvarlig. Men også andre som medvirker til inngrepet kan tenkes å bli holdt ansvarlig. Eksempelvis der det anlegges en ny offentlig vei som griper inn i et vassdrag og endrer vannmønsteret. I dette tilfelle kan vegvesenet, men også utførende entreprenør tenkes å ha et ansvar for å forhindre skader som følge av tiltaket.

 

Forurensningsloven – ansvar for avløps- og overvannsanlegg

 

Forurensningsloven kapittel 4 har egne regler om avløpsanlegg. Etter loven er anleggseieren ansvarlig for skader avløpsanlegg påfører omgivelsene. Ansvaret omfatter bl.a. ledninger, renseanlegg, pumpestasjoner med tilknyttet utstyr. I 2012 klargjorde Høyesterett at også veigrøfter med rister, kummer og stikkrenner er å regne som avløpsanlegg.

 

Ofte er det kommunen som eier avløpsnettet. Ved en lovendring i 2019 ble det imidlertid fastsatt at kommunen ikke plikter å overta nye overvannsanlegg, jf. vass- og avløpsanleggslova § 1 andre ledd. Dette kan medføre flere erstatningskrav mot private anleggseiere i fremtiden.

 

Ansvar for overvannsanlegg som ikke eies av kommunen, ligger hos den «som anlegget først ble anlagt for», jf. lovens § 24. Flere eiere som eier avløpsanlegg sammen, kan naturligvis bli holdt ansvarlige for manglende vedlikehold, eksempelvis dersom det er fastsatt i kontrakt (som ikke er uvanlig) eller etter alminnelige erstatningsregler.

 

Anleggseieren plikter å sørge for at avløpsanlegget til enhver tid er tilstrekkelig dimensjonert og vedlikeholdt. Det må tas høyde for at det senere kan oppstå økte nedbørsmengder som kan sprenge anleggets kapasitet. Ettersom slike endringer kan utløse ansvar, bør sannsynligheten for økte nedbørsmengder vurderes grundig allerede på det tidspunktet avløpsanlegget etableres.

 

Utilstrekkelig vedlikehold kan medføre at vannrør blir fortettet eller sprekker opp slik at det oppstår tilbakeslag eller lekkasje i boliger. I en Høyesterettsdom fra 2011 ble en kommune holdt ansvarlig for sand- og grusansamlinger som skapte en proppdannelse i avløpsnettet.

 

Ansvarsfraskrivelser ved tilkobling til kommunale anlegg

 

Grunneiere blir ofte pålagt å koble seg til kommunalt avløpsanlegg. Normal praksis er at grunneier samtidig blir forpliktet til kommunenes standard abonnentsvilkår. Ofte har kommunen fraskrevet seg helt eller delvis erstatningsansvar i vilkårene.

 

Høyesterett er skeptiske til slike ansvarsfraskrivelser, men utelukker ikke at en ansvarsfraskrivelse er gyldig dersom den er saklig begrunnet. I en sak fra 2014 hadde en stor stein på uforklarlig vis kommet inn i anlegget og forårsaket skade. Kommunen var i utgangspunktet ansvarlig. Men Høyesterett aksepterte kommunens ansvarsfraskrivelse for vannskader på boliger som manglet byggetillatelse. Begrunnelsen var at ansvarsfraskrivelsen måtte anses som et legitimt virkemiddel for å motivere folk til å bo lovlig og trygt. Det er likevel ikke sikkert at Høyesterett ville akseptert ansvarsfraskrivelsen dersom skaden hadde vært forårsaket av utilfredsstillende vedlikehold, som medfører ansvar etter forurensningsloven.

 

Så hvem tar regningen?

 

Gjennomgangen viser at både grunneiere, utbygger og anleggseiere kan bli holdt ansvarlige for sviktende håndtering av avløpsvann og overflatevann, uavhengig av om vedkommende kan bebreides for den skade som oppstår. Aktørene har en plikt til å holde eksisterende avløpsnett vedlike, samt å planlegge med tilstrekkelig kapasitet til at anleggene kan ta høyde for økte nedbørsmengder i fremtiden, men kan også bli ansvarlig for skader som har en tilfeldig eller uforklarlig skadeårsak.

 

[1] https://www.met.no/nyhetsarkiv/unormalt-vat-oktober-pa-ostlandet-og-sorlandet

Forfatter